I dag starter pinsevennenes
predikantkonferanse i Oslo.
Der er også den nyansatte
forstanderen i Pinsemenigheten
Klippen i Sandnes. Ingvald Skretting
har et stort hjerte som banker
varmt for de menneskene som
sliter med å leve.
Den
nye forstanderen på Klippen
i Sandnes er kommet hjem til
sine egne. Han er født
og oppvokst i Sandnes. To tanter
tok ham med til Klippen, og
han karakteriserer seg selv
som en frukt av barne- og juniorarbeidet
i menigheten. – Det
er et privillegium nå
å få tjene i den
menigheten jeg selv er oppvokst.
Den har betydd mye for hele
familien, spesielt i åra
vi var misjonærer i Paraguay,
forteller Skretting.
Misjonærkall Han er utdannet
elektriker, gift med Gunvor
og har fire barn i alderen 23-33
år og åtte barnebarn.
23 og 24 år gamle, i 1972,
dro ekteparet til Paraguay som
misjonærer.
– Vi hadde et kall fra Gud om
å arbeide blant indianerne
i Sør Amerika. En annen
misjonær fra Sandnes var
også i Paraguay på
den tiden. Vi skulle arbeide
blant guarani-indianerne i det
avsides området Paso Cadena
nordøst i landet mot
grensa til Brasil.
– Vi visste ikke hva vi gikk
til. Vi reiste totalt uforberedt
langt inn i jungelen med to
små barn, den ene var
rundt et halvt år og den
andre vel to år. Boligstandarden
var etter forholdene bra, men
kom det for eksempel mye regn,
hadde vi ikke muligheter til
å komme oss noe sted før
det tørket opp igjen.
Det vi var helt uforberedt
på var den tøffe
konflikten vi ble dratt inn
i. Indianerne ble utnyttet av
mestisbefolkningen som allierte
seg med myndighetene for å
få ta tømmer ut
av jungelen. Det er Guds godhet
og nåde å takke
at det har gått bra, mener
Ingvald Skretting.
Han forteller at de
tre første årene
ute var knallharde år.
Etter tre år reiste de
hjem og var hjemme like lenge.
Ingvald Skretting legger ikke
skjul på at han var veldig
nedkjørt etter de første
misjonærårene, men
familien var ikke helt |
|
avskremt. De reiste
ut igjen, og til sammen har
de vært 15 år som
misjonærer i Paraguay,
mesteparten av tida knyttet
til arbeidet i Paso Cadena.
De kom
hjem siste gangen
i 1999. Under et hjemmeopphold
før den tid var han forstander
i pinsemenigheten Saron på
Sotra (1986-1990) og bestyrer
på evangelisenteret Solbakken
på Notodden (1990-1994).
Rusarbeid Da familien
kom hjem i 1999, bosatte de
seg på Utstein Kloster
utenfor Stavanger, og Ingvald
ble engasjert i 50 prosent stilling
i Klippen med ansvar for det
utadretta arbeidet i menigheten.
Det betyr i hovedsak arbeid
rettet mot rusmisbrukere. En
del av dette er kafeèn
Nr. 13 midt i byen. Hver tirsdag
kveld er kafeén åpen
for rusmisbrukere i Sandnes.
– De som kommer blir
yngre og yngre. De årene
jeg har arbeidet med Nr 13,
har vi hjulpet 30 av rusmisbrukerne
til et av våre evangeliesenter.
18 av de er fremdeles ved et
senter. Jeg har hatt kontakt
med rundt 70 av de i byen som
sliter. Den yngste av de vi
har hjulpet er 18 og den eldste
er 65 år. De kommer fra
alle typer hjem. For de aller
fleste er hasj og øl
inngangsporten til rusmisbruket,
forteller Skretting.
Han er opprørt over det
tunggrodde kommunale og statlige
systemet som gjør det
vanskelig for mange rusmisbrukere
å få hjelp når
de er motivert for å få
hjelp. – Mange vil
ha hjelp i etterkant av fengselsopphold.
Mange ganger blir de satt på
hospits i påvente av utredning
før de kan sendes til
plasser de kan få hjelp
med rusmisbruket. De kommer
rusfri ut fra fengsel, men hospitsoppholdet
er med på å skyve
de ut i utlendighet igjen. Hvorfor
kan ikke systemet jobbe raskere?
spør Skretting seg.
Være noe
for byen Når han
nå er blitt forstander,
slutter ikke hjertet å
banke for ruismisbrukerne.
– Jeg ønsker at
pinsemenigheten Klippen skal
være noe for byen. Vi
har noe å tilby, men vi
som menighet må bli flinkere
til å inkludere hverandre.
Evangeliet er fantastisk. Vi
har mye å lære av
hvordan Jesus behandlet alle
typer mennesker. Han hadde noe
å gi til alle, uansett
ståsted, sier Skretting.
Han mener at enhver større
menighet burde engasjere seg
i arbeidet for rusmisbrukere
og inkludere de i menighetene.
– Like viktig er arbeidet
med å inkludere barn og
unge i menighetens arbeid slik
at de får et alternativ
til rusmiljøet, understreker
Ingvald Skretting til slutt |