For ca. 10 år siden ble arbeidet i Paraguay påbegynt av tre norske  kvinnelige misjonærer. Det var først blant indianerne, og fem år senere ble arbeidet åpnet blant paraguayene.

Paraguay er et av de minste land i Sør-Amerika. Landet var bebodd av et stolt indianerfolk GUARANI. da spanierne kom dit omkring år 1520. Disse indianerne var vennlige og meget fredelig innstilt   overfor   inntrengerne. Etter kort tid kom det jesuittprester over fra Spania, og de begynte da å tvangskristne de innfødte, som ble samlet i store indianerreservater som fikk form av små landsbyer med en katolsk kirke som midtpunkt. Indianerne ble tvunget til å utføre dette arbeidet, og mange bukket under for det uvante arbeidet. Men disse første misjonærer lærte også de innfødte å lese og skrive, og likeledes ble de opplært til å dyrke  jorden.  

Indianerne  og spanierne ble blandet sammen ved ekteskap, og fra denne sammenblandingen stammer landets folk i dag, som går under betegnelsen paraguayere.

Det er imidlertid et meget sterkt innslag av indianere i landet, og ca. 90 % av landets innbyggere taler guarani, selv om spansk er det offisielle hovedspråk. Mange indianere trakk i seg også vekk da de inntrengende spanieres brutalitet ble klarlagt, og de isolerte seg fullstendig. Det oppstod flere ville stammer, av disse er det nå bare en stamme igjen som er helt ville og som det til dags dato ikke har vært mulig å komme i kontakt med, j tross års iherdige forsøk. Det er ca. 20 forskjellige indianerstammer i landet i dag som man kan gi betegnelsen halvville. Det er helt umulig å tallfeste hvor mange indianere det er i landet, men det kan være fra 30000 - 80 000. Foruten disse er det ca. 2 millioner innbyggere i landet. 

Misjonærene Sigrunn og Oddmar Byberg, utsendt fra pinsemenigheten i Sandnes, kom hjem til Norge i vår etter en fullendt 4-årsperiode i Paraguay.

— Paraguay er jo et forholdsvis nytt felt. sier misjonær Byberg, og i disse fire årene vi har vært der ute har det foregått en del bygging av misjonærboliger, kirke og klinikk blant annet.   (Misjonær  Byberg  er tømmermann  av  yrke.)  Men hovedoppgaven har likevel vært å forkynne dette folket evangeliet. Det er 15 norske pinsemisjonærer knyttet til arbeidet i Paraguay nå. og 5 av disse er i Norge på ferie.

Når det gjelder det evangeliske arbeidet, så er dette et pionerarbeid,  og  det  foregår gjerne på den måten at misjonærene kommer til byene og landsbyene, og så går fra dør til dør og prøver på den måten å komme i kontakt med folket. Ellers drives det jo møtevirksomhet. og det sosiale arbeid som er blitt utført, har hjulpet oss meget, så de innfødte godtar oss, sier Oddmar Byberg. Det er lett å komme i kontakt med folket, de er vennlige og meget gjestfrie, og de søker etter sannheten om frelsen i Jesus Kristus. Det hender at man under husbesøk får be med sjeler som vil tro på Jesus. Søndagsskolene er også en viktig gren av vårt arbeid. Før møtet hver eneste søndag går vi rundt og henter barna, og det må vi gjerne holde på med et års tid, før de blir sa pass kjent at de kommer alene. Det er slik i Paraguay som i andre land. det er helst de fattige som tar lettest imot evangeliet, det er atskillig vanskeligere å få kontakt med de rike. De rike er mer tro mot katolisismen, og så er det jo en grei religion for dem som ikke vil leve et hellig liv for de kan bare betale for å få seg tilkjent syndenes forlatelse.

De har jo også gjennom århundrer hørt hvor forferdelige de evangeliske er, og i noen tilfelle har ikke den romersk katolske kirke vært redd for å forvrenge historien, om de bare kunne

kaste skygge over protestantene. Men de fattige bryr seg ikke så meget om det, så dem får vi lettere kontakt med.

I byen Tobati ble det åpnet nytt arbeid. Her gikk vi fram på den måten at vi begynte med møter direkte, sier misjonær Byberg, og vi ble meget godt mottatt, og det kom mange til møtene våre til å begynne med, spesielt kom det mange voksne skoleungdommer, og de tok imot forkynnelsen med hungrige hjerter. Mange fikk bibeldeler og en stor del av dem kjøpte Bibelen, de var hungrige etter Guds ord. Men så satte den katolske presten seg imot dette, og ungdommene fikk høre både på skolen og i hjemmet at de ikke fikk lov til å høre på disse falske forkynnerne. Straks ble det en merkbar nedgang i møtej besøkene, de unge torde ikke lenger komme inn i lokalet vi hadde leid. de stod utenfor. Til slutt klarte katolikkene å hisse dem slik opp at de ødela flere i møter for oss, og vi måtte gå til j politiet for å få beskyttelse. Noen leverte tilbake biblene da presten ( forbød dem å lese i den. Det er stor motstand til sine tider i de katolske land. og det hender ofte i Paraguay at læreren på skolen forteller barna at de ikke må gå ute etter klokken seks om kvelden. fordi de evangeliske som er døde går igjen. En eldre dame på 73 år, som ville bli evangelisk troende, ble truet med at om hun ikke oppgav dette, skulle hun ; ikke bli begravet på kirkegården.

I Argentina måtte misjonærene j Andresen begrave sin lille ni måneder gamle datter utenfor kirkegården på det stedet som ble brukt som begravelsesplass for selvmordere!

En annen ting som blir brukt imot de evangeliske er historien om GULLNETTENE. Det sies at det er møter som er kun for de helt innvidde, og de foregår bak stengte dører. Det foregår de villeste orgier, ja, det ofres til og med små barn, sier katolikkene. Flere katolikker har kommet til misjonærene og spurt om dette er sant. Vi kan kanskje smile av slike ting vi som lever i det opplyste Norge, men der ute er det fullt alvor.

Når det gjelder arbeidet i byen Tobati, hvor man møtte slik motstand, er det nå blitt mye bedre, og det er nå en gruppe døpte troende i denne byen som blir respektert for sin tros skyld. Som oftest viser det seg på de fleste steder at når misjonen og arbeidet har fått fotfeste og menneskene ser det som blir utført og den oppofrelse og kjærlighet som blir lagt for dagen av misjonærene, så blir misjonærene anerkjent av folket. og det de gjør, står det respekt av. og også myndighetene vet å verdsette det som blir utført.

Klimaet i Paraguay er ganske uvant for en nordboer, temperaturen holder seg gjerne på 25— 40 varmegrader, og omstillingen kan mange ganger være vanskelig, og da spesielt for barna.

De paraguayere som mottar evangeliet og bekjenner sin tro, blir radikalt forandret. Mange av de omvendte går ut for møtene, da spesielt om søndagene. Da går de på husbesøk til naboer og venner, vitner for dem og inviterer dem til å komme med til møte. Ja, dette kunne kanskje være en løsning for de kristne i Norge også. Om hver troende ble mer interessert i å vitne for andre, skulle vi nok merke stor forandring i våre menigheter rundt omkring, hvor det som oftest bare er de samme som kommer igjen fra møte til møte. En aktiv kristendom vil alltid gi resultater.

Menighetens framtid i Paraguay blir bygget opp på de innfødte. arbeidet blir lagt slik opp at de innfødte selv kan overta. etter hvert som de blir modne for det. Det er store muligheter i dette landet for evangeliet, og dørene er åpne for misjonærer.