 Så
er reisepengene kommet, bagasjen
som skal sendes i forveien er
nesten ferdigpakket, reiseplanene
er klare, men reisefeberen uteblir.
Kan det virkelig være
sant at vi skal få sette
kursen nordover igjen mot kaldere
og friskere klima, møte
familie og venner igjen, leve
et mer normalt liv med ungene
på skole og fast arbeidstid?
Etter å ha ført
et så omflakkende og hektisk
liv i over fire år, skal
det noe til før en omstiller
seg igjen.
Vi
er nylig kommet tilbake etter
en avskjedsvisitt i Paso Cadena.
Det er faktisk verst å
skilles fra vennene der. Vi
bodde jo der i over to år
og fant oss godt tfl rette iblant
dem. Personlig liker vi bedre
arbeidet blant indianerne enn
blant paraguayeme. Det er mer
allsidig også, for de
trenger hjelp både til
kropp og sjel. Hva hjelper det
å preke Guds ord når
magene skriker etter mat? Eller
når de sitter og hutrer
og fryser i fillene sine? Det
er hardt arbeid i Paso Cadena,
men å, så interessant!
Men det er slett ikke verst
her heller, selv om det ikke
er så vekslende.
Første
uke i august hadde vi bibeluke
med evangelisten fra Pedro Juan
Caballero (der Bybergs arbeider)
som bibellærer. Det var
inspirerende og lærerikt
for vennene.
|
|
Hvis
ingenting kommer i veien, blir
altså dette den siste
rapporten vi sender her fra
Paraguay i denne perioden. Vi
mener å være hjemme
igjen til månedsskiftet
september - oktober. Derfor
sier vi: På gjensyn. Takk
for alt i disse vel fire årene!
Vi har følt at vi har
hatt en solid tropp bak oss!
Gud velsigne dere rikelig!
Kjærlig
hilsen Knut, Ingrid, Øyvind,
Ame og Hilde
 Takk,
Ingrid og Knut Stuksrud for
deres friske og hyggelige hilsen
på fallrepet. La meg si
dere hjertelig velkommen hjem.
Vi kan forstå at avskjeden
ikke er lett, men Gud skal nok
gi kraft til det også.
Men vi tror dere vil nyte ferien
hjemme i gamle Norge, og dere
trenger det etter deres krevende
periode der ute. En god ting
for dem som blir igjen er jo
håpet om at dere kommer
tilbake. Og så viT Herren
styrke de andre misjonærene
som er igjen. Gud signe både
dem og dere. Vel mott her hjemme.
Hans
Svartdal.
|
