Omsider er den kommet igang denne etterlengtede skolen vår i Paraguay. I flere år drev misjonær-mødrene med undervisning av sine egne barn ved kjøkkenbordet eller hvor det nå kunne falle seg. Noen av de norske barna forsøkte seg i den paraguayiske skolen med det resultat at de glemte sitt eget morsmål og fikk liten kjennskap til sitt egentlige fedrelands geografi og historie. De er ,,outsiders" i misjonslandet og ble det også hjemme. Ropet lød derfor: ”La oss få norsk skole! ”

På feltkonferansen i Paso Cadena i 1971 ble det besluttet å sende søknad til departementet i Norge. Papirmølla ble satt i gang, og ved hjelp av dyktige og ivrige folk ble skoleplanene omsider vedtatt. I juli 1973 reiste lærerfamilien Overhalden ut for å ta fatt på oppgaven, og i august startet skolen opp i den tidligere klinikken i Atyra. Det er et vakkert og stort bygg som gav plass for den ene læreren med familie, internat i de tidligere sykerommene, lærerrom i konsultoriet og klasserom i det delvis åpne venteværelset. Der kan det nok bli kaldt når kaldetida setter inn, men da får vi heller flytte inn i garasjen.

La oss så få presentere dette første årets elever: Rita og Heidi Asplund, Aina, Hanne og Lars Morgan Førland, Lars Morten Overhalden, Øyvind, Arne og Hilde Stuksrud. Vidar Byberg var elev ved skolen et par måneders tid før han

reiste hjem med sine foreldre, og før skoleårets slutt venter vi ut Astri, Heidi og Levi Iversen. Disse elevene er fordelt over følgende klassetrinn: 2., 3., 4., 5. og 8. klasse, og 6-årige. Berit Overhalden, som har tyvstartet i l. klasse. Vibeke Asplund besøker oss også en uke en gang iblant.

Det hersker en intens aktivitet blant disse elevene. ”I min lærertid har jeg aldri sett elever arbeide mer effektivt” sier læreren. Det er sant, det er en fryd å se dem ivrig opptatt over bøkene. Flere av elevene er alene på sitt klassetrinn, så det blir liten konkurranse, men likevel går det med liv og lyst.

Elevene har allerede en fin samling slanger og insekter på sprit og sommerfugler satt opp med tegnestift på kartong. De må nemlig selv skaffe til veie anskuelsesmateriell. Økonomien tillater ikke anskaffelser utenom det strengt nødvendige - bøker og skrivemateriell. Med tida håper vi det skal rette seg når bare bevilgningene fra staten kommer i gjenge. Noen begynnervansker må en regne med.

Det har unektelig sin sjarm å ha gymnastikk i grasgata utenfor skolen, svømmeundervisning i en grunn bekk hvor også landsbyens husmødre vasker klær, naturfagundervisning ute på campo’en på sommerfugl- eller slangejakt og forming  basert på en pose filler fra sydama borte på hjørnet. Her leves det virkelig etter prinsippet: ,,Man tager hvad man haver."