Så
er vi da på plass igjen
etter en deilig tid i sivilisasjonen.
Særlig gildt var det å
treffe de andre misjonærene.
Vi fikk også være
med å ta imot to nye misjonærer.
Lisbeth Jensen og Solveig Øyraa.
Den siste kom rett fra Norge
og brakte en frisk, norsk pust
med seg. Selv om det ikke ble
ferie og arbeishvile mens vi
var i Ypacarai. vendte vi likevel
oppmuntret og ved godt mot tilbake
til urskogen. Og bra var det,
for her møtte oss ubehagelige
nyheter.
Allerede
før vi kom fram til Paso
Cadena inntraff ubehagelighetene.
Veien mellom Itakyry og Paso
er ubeskrivelig fæl nå.
En nordmann ville ha karakterisert
den som uframkommelig. Men fram
måtte vi, selv om det
bød på mye strev.
Vi satte oss nemlig fast og
strevde i to timer i sol-steken
for å komme løs.
Da vi omsider kom hjem, møtte
vi en gråtende evangelist.
Han var satt til å passe
på stasjonen under vårt
fravær, og så mye
trist hadde hendt at han var
helt oppgitt.
Her
var gjort innbrudd i alle husene,
men heldigvis er svært
lite stjålet. Under sofaen
i stua vår og tre steder
i hospitalet var det gjort brannforsok,
men Guds engler er utstyrt med
brann-slokningsapparater også!
Det var brent hull i noen klesplagg,
men ellers var ingenting ødelagt.
Takk og lov! — I garasjen har
de hatt det veldig morsomt.
De har slått spiker i
dekkene på traktoren og
mopeden, tatt ut ventilen på
en sykkel og smurt nedi leirjord,
hatt vann i parafinen og muligens
i bensinen. Knut vet ikke om
han skal våge å
bruke den.
Det
verste er likevel at motoren
til lysaggregatet er ødelagt.
Vi fikk nettopp reparert dynamoen
i Asuncion, og vi gledet oss
slik til å få lys.
men så har de stakkars
menneskene greidd å frarøve
oss den gleden også. |
|
Ja,
det kan være prøvsomt
av
og
til dette misjonærlivet,
men vi synes mer synd på
de stakkarene som vil ødelegge
for Guds sak på en så
simpel måte. Vi vet ikke
hvem ugjerningsmannen evt. -mennene
er, men motivet synes å
være sjalusi overfor evangelisten.
Alle kommer og er veldig hyggelige
og blide mot oss, men de har
ikke ett godt ord å si
om Franco.
Å,
det er så trist at en
kunne gråte! Det hjelper
bare ikke. Kun en dyptgripende
frelsa kan forvandle disse inngrodde
hedningene. Og Gud kan! Hjelp
oss i bønnekampen, kjære
venneri
Beste
hilsen
Knut,
Ingrid og
barna
Da
jeg leste Ingrid og Knut Stuksruds
rapport fra Paso Cadena i Paraguay
denne gang. må jeg
si at jeg ble grepet. Det er
sannelig ikke lett å være
misjonær. Man møter
mye skuffelser, og det kan virkelig
røyne på motet
og kreftene mange ganger. Det
er da svært at etter å
ha vært borte en liten
stund på en velfortjent
ferie og så komme hjem
å finne så mye av
stasjonen og utstyret ødelagt.
Ikke bare måtte det være
trist for misjonærene,
men jeg tenker også på
den stakkars evangelisten som
skulle stå med ansvaret
mens
de
var borte.
Det
må være riktig at
vi oppmuntrer vennene med først
og fremst å be ekstra
for dem. men jeg synes også
vi må være med å
hjelpe dem økonomisk.
Jeg er sikker på at dere
som leser deres rapport vil
skjønne at her må
det være behov for hjelp,
og jeg tror sikkert dere vil
være med å gi deres
gave. Deres misjonskasserer
er Kåre Granlund, Evangelisalen.
Lillehammer. Du kan sende din
gave til ham eller til kasserer
for felleskassen for Sør-Amerika-misjonen,
Olaf Gunby, Ullevolds-veien,
Oslo l. Postgiro 203102. Gud
skal signe deg igjen for din
gave.
Med
vennlig hilsen,
Hans
Svartdal.
|