Det er mer enn 15 år siden arbeidet begynte i Paso Cadena i Paraguay. Det var Bergljot Nordmoen (nå Norheim) som begynte der etter at hun først hadde vært både i Brasil og Argentina noen tid. Gunvor Johansen (nå Iversen) og Ruth Kjeldås var også med i begynnelsen av arbeidet der oppe. Det var særlig med tanke på å nå indianerne i denne sonen at de begynte der. Innover skogene bor det masser av indianere, og en må regne med at tusener har hørt evangeliet innover disse store områder ned gjennom årene. Paso Cadena har så å si hele tiden vært bemannet med misjonærer. Arbeidet har gått gjennom brott og brann, men det finnes i dag en liten trofast flokk på stedet.
De kommer til møtene både på selve stasjonen og i indianerleiren i nærheten.
For tiden arbeider Gunvor og Ingvald Skretting fra Sandnes i Paso, og det ser ut til at de faller godt inn i arbeidet der oppe. Paso ligger om lag 30 mil fra Asuncion, hovedstaden i Paraguay. Det er vanskelig å komme fram når det regner, og ofte har misjonærene blitt sittende fast, ja, opptil flere dager.

Kjellaug Palma Sjølund arbeider også i Paso Cadena.

Arbeidet i den sentrale sone er om lag 10 år gammelt. Det var Josef Iversen og hans hustru Gunvor som begynte arbeidet i Caacupe, om lag fem mil fra Asuncion. Siden kom Bybergs og Førlands inn i de samme områder, og arbeidet ble tatt opp i flere større byer, som Ypacarai og Atyra. Anna Strømsrud hadde kommet ut allerede i 1961 og arbeidet om lag fire år sammen med Bergljot Nordmoen og Bruno Müller. I 1967 begynte hun arbeidet i Pedro Juan Caballero som ligger 50 mil fra Asuncion og helt opp til grensen til Brasil. Gud har velsignet her oppe, og det er en menighet  med om lag 50 medlemmer, og det er store muligheter i dag.

Om lag 10 mil derfra ligger indianerleiren ,,Ebenezer" med om lag 8500 mål jord, gitt av staten til koloni for indianerne. Dette området er deres, og de kan bo trygt der uten at noen har rett til å jage dem ut. Norsk Utvik­lingshjelp har gitt over 800 000 kr. til reising av administrasjons­bygg og kultivering av et stort område. En stor maskinpark og et sagbruk skal kjøpes inn. Siden er det meningen å utvide med sykestue og egne paviljonger for tuberkulose. Arbeidet er i full gang, og Eva Sagen fra Kirkenes står sammen med Anna Strømsrud der ute nå. De bor i Pedro Juan. Astri og Kjell Arne Johansen har hånd om menigheten inne i byen, og de gjør et godt arbeid der. Jakob Vevang er kommet ut og har ansvaret for den tekninske ledelse av   byggearbeidet  på ”Ebenezer” indianerleiren som er under oppbygging.

To slags arbeid

Jeg er overbevist om at Leonard Pettersens vurdering av arbeidet i Sør-Amerika er rett når han mener at arbeidet blant indianere og hvite er to adskilte virkegrener, stort sett. Det er vansklig å forstå dette før en har sett dette på nært hold. Derfor er det også slik i Paraguay. Det arbeidet som drives i Paso Cadena og ”Ebenezer”, Pedro Juan Caballero, er typisk indianerarbeid. Indianerene tren­ger alt, all den hjelp de kan få, ikke minst dette at de kan føle seg trygge, at de kan bo i leirer og slå seg ned på steder der de vet at ingen kan jage dem vekk. Det er dette som er skjedd i høy grad gjennom misjonen og misjonæ­rene. De har gått foran for å sikre jord for indianerne.

Denne sikkerhet er ordnet på ”Ebenezer” der staten har gitt 8500 mål som er sikret for indianerne. Det samme gjelder Paso Cadena. Misjonen har fått myndighet  til  å administrere leirene, og høvdingene må gå gjennom misjonen for å kunne foreta salg av trær og annet fra leirene. Dermed kommer all inn­tekt ved leirene alle indianerne til gode. Det er meget viktig, og mange av indianerne er blitt reddet ved denne ordning. Her dyrker de sine grønnsaker og sår og planter ris, manjok, bønner og mais og har mulighet for en riktig ernæring. Lege og tannlege kommer regelmessig til leirene, og det legges stor vekt på forebyggende helsetjeneste. Tuberkulose er det mye av, og de tuberkulose blir behandlet spesielt. Det er planer om bygging av egne små boliger for familier med denne sykdom. I leirene drives også skoler, og barna får de første trinn i sin skolegang her. I det hele tatt legges det vekt på å føre indianerne fram til levelige og menneskelige kår. 

Et spesielt kall

De fleste som arbeider her ute, er enig om at en trenger et spesielt kall for å kunne arbeide blant indianerne. Det trengs også når en skal arbeide blant hvite, men det er neppe noen tvil om at dersom en ikke bare skal gjøre spredte spadetak, men bli hos  indianerne, vil en måtte ha et gudgitt kall til dette.

En må få en spesiell kjærlighet til dem, ellers vil en neppe holde ut. På den annen side,  hvis indianeren vet at misjonæren elsker ham, vil en få en venn for livet, en ekte venn. De gjør ikke så store sprell av ytre tegn på begeistring, men en finner den dype inderlighet som ofte kan merkes hos dem når de blir grepet av Gud.

Skole for indianere på Ebenezer, Nord- Paraguay. Mon tro om de trenger noe bedre? Et enkelt bord er alt de har. I bakgrunnen til venstre ses deres trofaste og gode lærer, Joel Bogado, en fin bror som har kall til indianerne. 

Jeg har under min reise fått se en del av misjonærenes arbeid blant dem, og jeg må beundre misjonærene som går ned på deres nivå og gjør alt for å komme dem til hjelp. Resultatene har da heller ikke uteblitt. Det er tusener av indianere frelst i Sør-Amerika i dag. De er ikke kommet med ved store kampanjer og såkalte store vekkel­sesmøter, men ved at misjonærene gikk til dem, bodde blant dem og vant deres fortrolighet. Så er de kommet en for en, en for en. Trollmenn og mordere er blitt herlig løst, og det er dannet flere små menigheter med indianere om tilber og elsker den Herre Jesus.

Kallet til indianerne vil bli prøvd når en kommer hit ut. En bør derfor ikke tale for høyt om dette hjemme som kandidater, og heller ikke legge for store planer før en kommer ut. Ektheten i kallet vil bli prøvd når en kommer ut, og en gjør klokt i å gå, og så vil Gud etter hvert vise veien når en kommer ut. Det finnes misjonærer her ute som faktisk har opplevd kallet til indianerne etter at de kom ut. De fant ut at den kjærlighet de hadde, ikke strakk til, men Gud møtte dem på ny, så de var i stand til å elske, elske på tross av ...

Det ene må gjøres uten å forsømme det andre. Med det mener jeg at arbeidet må ses som et hele. Gud elsker alle like høyt, og det ene kall må ikke settes opp mot det andre. Vi må ikke forledes til å tro at Gud elsker indianerne mer enn andre menne­sker. Men heller ikke det mot­satte, at han elsker de andre nasjonale mer enn indianerne. 

Det finnes også de som har sett behovet av å nå de nasjonale med budskapet. Både i Ypacarai, Caacupe og Atyra som ligger i en radius av om lag fem mil fra hovedstaden Asuncion, drives virksomhet blant de hvite. De driver et stort  barnehjem i Ypacarai. Det var vennene Før­lands som tok initiativet til dette, og arbeidet har vokst fram. Like i nærheten er det reist et pent lokale, og Byberg er forstander for menigheten med dens utposter. Det er solide og pene hus som er bygd, og samarbeidet mellom misjonærene er godt.

En årlig konferanse holdes, der regnskap for drift legges fram. I det hele er inntrykket at arbeidet har en god orden, og at det er en fin ånd blant misjonærene.

I Caacupe har vi en fin tomt. og det er meningen at det skal bygges der i nær framtid. Josef og Gunvor Iversen har nedlagt et stort arbeid der, og det er mulig de kommer tilbake dit når de nå kommer ut. I Atyra bor Sigrund og Odmar Byberg og tar hånd om arbeidet ved klinikken som er reist av Asta Hadland og Gerda Aardalen. Der vil det nå bli startet skole for misjonærbarna. Også her er det bygd en vakker og praktisk kirke. Br. Byberg har stått som leder av flere kirkebygg her, og har nedlagt et stort og godt arbeid. I hele denne sentrale sonen er arbeidet vesentlig blant de hvite paraguayere. Flere er blitt frelst, og stadig kommer noen og overgir seg til Gud.

Gunvor Westgård som har hatt hånd om klinikken her den senere tid, reiste hjem sammen med Solveig Øyerås etter endt periode. Solveig har virket ved barnehjem­met i Ypacarai helt til hun reiste hjem 2. april. De har begge utført et stort arbeid under sin periode i Paraguay. Bybergs står for hjem­reise i høst, og nye kommer ut. Ingrid og Knut Stuksrud har meldt utreise og likeså Gunvor og Josef Iversen. Det er store behov for dem alle. Bror av Ingrid Stuksrud, Thorleif Overhalden, kommer ut sammen med sin hustru som lærer for de norske misjonærbarna. Josef Iversen er foreslått som forstander i Ypaca­rai etter Odmar Byberg.

Arbeidet ligger godt til rette, og etter 10 år må en si at arbeidet har vokst sakte og sikkert, og det er lagt et grunnlag som vi kan si med Paulus, er lagt med visdom.

Driftstønad

Her ute blir en overbevist om at det trengs midler til drift. Ikke minst gjelder dette arbeidet blant indianerne. De trenger alt. Arbei­det må støttes hjemmefra, og her har jo de menigheter som har vært med og åpnet arbeidet på disse steder, særlig ansvar. Men det er også naturlig at en ser arbeidet som en helhet, oe at de menigheter som til enhver tid har misjonærer på disse steder, kjen­ner sitt ansvar, ikke bare med underhold for sin misjonær, men også med midler til drift. Både i Paso Cadena og på ”Ebenezer” vil det bli nødvendig med betydelige driftsmidler dersom arbeidet skal kunne fortsette og utvides. En kan ikke vente at misjonærene skal drive arbeidet med egne midler som de tar av sitt minimale underhold. Selvfølgelig  trengs hjelp til drift på alle stasjoner, men særlig blant indianerne.

Send din gave til Odd Geirdal, Sannergt. 12, Oslo 4.  Han er kasserer for felleskassen for Sør-Amerika.