«Jorden skal åpne seg og bære frelse til frukt.» Esaias 45. 8.
Vi merker vårdrag i det Åndelige klima, såtiden er inne. Dog må vi med vemod spørre: «Hvor er så mennene? Har ikke Herren sendt flere ut med sæden — »Vi hører så gledelige uttalelser fra hjemme fronten at det finnes en prektig ungdomsskare i vår bevegelse. Gud signe dere venner som kjenner Mesterens kall. til å si: «Herre, her er jeg. send meg.»

Vi var ikke de første misjonærer til Paraguay. Det er mange år si den de første sendebudene nådde landet. De fleste av disse slo seg ned i hovedstaden. Asuncion. Landet for øvrig er lite berørt av evangeliet. Mørket ruger over områdene. og folket lever i synd og ugudelighet. Respekt for døden og evigheten finnes dog. Når en av deres kjære dør, samles fammlllen i ni dager til intens bønn for å hjelpe den døde til salighet. Har de råd til å ha presten med. føler de seg enda tryggere, men visshet opplever de aldri, freden i Jesus kjenner de ikke.

Gjennom generasjoner er folket blitt opplært til å holde seg unna de evangeliske. De bruker gjerne vårt navn som et skjelsord: evangelico. Det er liksom betegnelse for noe simpelt og forredersk. Denne innstillingen gjorde dem reserverte overfor oss i begynnelsen. Misjonærenes første oppgave har ikke vært å høste, heller ikke å så, men med sitt liv og sine gjerninger bryte ned muren av mistanke og forakt mot evangeliet. Hvilken bonde pløyer jorden mens den ennu er frossen? Hvilken såmann sår sin kostbare sæd på en vintermark? Han venter tålmodig på vårregnet, da sår han med tro og håp. Vi takker Gud for vårtegnene som nå merkes. Folk innbyr oss til sine hjem forat de kan få høre evangeliet, og de som våkner opp for det bedrag de lever i, spør etter Bibelen. De søker sannheten som finnes i det levende ord. Jorden ligger åpen, så kom da, la oss så sæden ut

Kirken i Tobati

For 2 mnd. siden hadde vi innvielse av det førte norske pinselokale blant paraguayerne. Det ble kjøpt og restaurert av midler samlet inn ved misjonærene Iversen. Det var stor framgang å få et eget lokale iTobati, hvor det har vært en spesiell åpning for  evangeliet i den siste tiden. Virksomheten har fått mer respekt i byen etter dette. Lokalet er på 6x7 m og har kun kostet kr. 3000.00. Landsbyene ligger tett i sonen her, og vår bønn er at kirker må reises på flere steder. Det faller billig å bygge, da det finnes murstensbrenneri i de fleste landsbyene her.

Første nyttårsdag hadde vi brøds-brytelse sammen med de fem ny-døpte vennene. Det ble en fest stund. hvor vi sammen med disse nye i troen, mintes

Kristi lidelse for å frelse syndere. Førstegrøden er kommet inn — vi venter på en rikere høst.

Landet er i utvikling på mange måter, selv om det vil ta lange tider før fattigdom og nød kan over vinnes. Ved amerikansk hjelp bygges det veier innover landet, og det åpnes nytt land for befolkningen. Regjeringen deler ut jord og det dannes kolonier der jungelen ryddes. Katolikkene er oppmerksomme på utviklingen og sender stadig flere misjonærer til disse områdene. Hva med oss som har evangeliet?

TIL DEG SOM IKKE SELV KAN KOMME

Som nevnt før: Flere landsbyer ligger og venter på oss. Folk spør etter møter, men vi makter ikke fast virksomhet på så mange steder. Det blir bare med spredte besøk. På et slikt husmøte hvor det nylig var samlet en hel flokk fattige mennesker, uttrykte en mann seg slik: «Dere må komme snart igjen, ellers glemmer vi det fine vi har hørt.»

Vi har lenge sett nødvendigheten av å ha en innfødt medarbeider, og har vært i bønn til Gud for denne sak. Som kjent brukes det to språk her i Paraguay, spansk som er det offisielle, og Indianerspråket guarani. Alle snakker guarani, men slett ikke alle kan spansk. Av oss norske er det ennu ingen som behersker dette stammespråket. Det er et vanskelig sådant. Derfor ser vi behovet av en innfødt bror som kunne hjelpe oss på de avsidsliggende steder hvor spansk ikke blir forstått.

Nå har vi fått kontakt med en dyktig evangelist, som gjeme vil arbeide på vårt felt. Han er en av de få i bevegelsen som vi har tro for å kalle. Det er ikke slik her som ienkelte andre land at de innfødte mer og mer overtar evangeliseringen. Dette er også målet her. men tiden er ikke inne ennu, da her er meget få innfødte arbeidere. Denne broder har gjort et nybrottsarbeid allerede i flere byer. og har vunnet tillit hvor han har kommet. Da han ikke har økonomisk underhold fra noen, hørte vi at han måtte slutte som forkynner. Han har en gudfryktig hustru og fire barn.

Nå har han arbeidet med å bygge klinikken i Atyra. hvor Asta Hadland og Gerda Lillian Aardalen har begynt et nytt arbeid. Han har vist seg meget dyktig, og har vunnet vår alles tillit. Han brenner for å vitne om sin omvendelse, og ville være osss til betydelig hjelp i virksomheten. Han kjenner også godt til landets lover og folkets skikker, han er jo en av dem. Finnes det noen som vil si: Send denne broder i stedet for meg? Om Herren taler til deg, ber vi deg å handle straks, ellers blir vi nødt til å sende ham fra oss. Måendlig vil han minst trenge kr. 250.— i under hold. Kunne da gi ham en viss brøkdel av dette?

I tro og forventning — for evangeliets utbredelse

Sigrun og Oddmar Byberg: Saken anbefales på det aller varmeste!