«Det er en stille og fredfull morgenstund i indianerkolonien Paso Cadena, langt inne i Paraguays skoger. Jeg sitter her på misjonsstasjonen hvor Gunvor og Ingvald Skretting holder hus, og får med meg fuglenes og dyrenes morgenkonsert.» Slik skriver en av misjonens trofaste medarbeidere, Paul Tysland i Sandnes, som angrer på at han ikke tok turen ut til indianerkolonien tidligere.

Det er en sur og kald morgen, og jeg lurer på hvordan indianerne i de små, fattigslige hyttene har det etter en kald natt som dette.

Sengen har de rett på jordgulvet eller på noen planker/grener som de har spikret sammen. Madrasser er det ytterst få som har, og tepper, sko og varme klær er mangelvare. Jeg hutrer her jeg sitter.

Inntrykkene har vært mange i løpet av de ca. seks ukene jeg har fått tilbringe i Paraguay. Det som nok har gjort sterkest inntrykk er den begeistring og glede vi finner hos vennene i menigheten her oppe i indianerkolonien. Vi har virkelig fått se at evangeliet setter sitt preg på dette folket. Dere skulle bare ha vært her, fått oppleve dette jubelbruset og denne halleluja-tonen!

I kø for å få hjelp

Det blir spist tidlig frokost på misjonsstasjonen. Det må en gjøre dersom en skal få en «stille time» før en tar imot indianerne som sitter eller står i kø ved porten og innover i hagen for å få snakke med «søster» Gunvor eller «broder» Ingvald. Problemstillingene og utfordringene er mange. Indianere fra flere kolonier kommer for snakke eller å be om hjelp. De mangler klær, sko, mat, medisiner, tepper... Ja, det er spørsmål etter det meste.

Høvdinger kommer også for å be om hjelp til skolebygging i sine kolonier, og om hjelp innen helse/sykearbeidet. Gunvor og Ingvald har fått en utrolig stor tillit hos indianerne. Dette gjør at de virkelig får være til hjelp og velsignelse i arbeidet de står i. Nye kolonier er nå åpne for misjonens hjelp og evangelisk virksomhet. Utfordringene og oppgavene er mange, og det kan ikke være tvil om at det vil være behov for misjonsvirksomhet blant indianerne her oppe fremdeles i årene framover.

Møtet med «Patrozinio sin koloni må jeg fortelle dere om. Patrozinio kom til misjonsstasjonen hos Gunvor og Ingvald for noen år siden. Han var da fullstendig utslått av tuberkulose, avmagret, kraftløs og syk. Han fikk medisinsk behandling og hjelp til mat. Under tiden i Paso Cadena ble han også kjent med menigheten og evangeliet om Jesus. Nå er han herlig frelst, døpt, og er i dag virkelig et ivrig og inspirert vitne for Herren. Kolonien hans var tidligere helt stengt for evangelisk virksomhet. Nå er også broren til Patrozinio frelst, og det er åpnet mulighet for å holde møter i kolonien.

Menigheten en fargeklatt

Menigheten i Paso Cadena er virkelig en fargeklatt. I løpet av de siste par årene har menigheten opplevd en fantastisk blomstringstid   I indianerkolonien Paso Cadena er snart alle frelst. Nå er utfordringen å få de nyfrelste indianerne selv til å gå videre.

Martin heter en ung frisk bror som virkelig brenner for å nå menneskene med evangeliet til frelse. At heller ikke Martin råder over store ressurser, fikk vi klart se da vi besøkte ham og familien hans i hans «hus». Det var rett og slett elendige greier.

Hva skal vi gjøre med alle som kommer og ber om hjelp og penger til mat, klær osv? spør Gunvor og Ingvald. Vi greier jo ikke å hjelpe alle. Skal vi kanskje bare snu ryggen til dem og si at «dette må dere klare å ta hånd om selv»»?         

Ingen fritidsproblemer

Dagene går fort på misjonsstasjonen hos Gunvor og Ingvald Skretting. De har ingen fritidsproblemer. Foruten evangelisk virksomhet med møter, husbesøk og samtaler på misjonsstasjonen, går det mye tid til helse og sykearbeid, ansvarsopplæring og opplæring i forhold til skole/helseprosjekt som nå skal over på nasjonale hender.

Tankene og følelsene blir så mange når en får mulighet til å oppleve denne misjonstjenesten på nært hold. 0g jeg tenker: Jeg skulle ha tatt denne turen tidligere. Da hadde jeg sett og forstått mer av utfordringene. Da kunne jeg ha fått gjort mer for arbeidet her ute. Behovene er atskillig større enn jeg hadde trodd.

Jeg har fått se at det nytter å satse. Og vi har plikt på oss til å satse. Vi som selv har fått så mye, står i stor gjeld til dem som ingenting har. Mennesker blir frelst og får bedret sine levekår gjennom hjelp fra misjonen. Som jeg nå virkelig har fått se, og som jeg også ønsker å formidle til dere, er utfordringene mange og hjelpebehovene store. Det finnes sikkert mennesker med kall til en slik tjeneste, som har kjærlighet til dette folket. For de som skal ut i en slik tjeneste må ha kall til arbeidet. Å reise ut i en slik virksomhet av ren eventyrlyst, vil resultere i at det fort skjærer seg.

Mitt opphold i Paraguay går nå mot slutten. Jeg har fått med meg inntrykk og opplevelser som jeg vil ta med meg hjem til Norge, og som jeg ikke kommer til å glemme. Min bønn vil nå virkelig være at disse indianerne jeg har fått stifte bekjentskapa med, virkelig skal få oppleve mer av Guds velsignelse både åndelig og materielt. Vil du/dere være med og støtte opp om dette arbeidet blant Paraguays indianere? Gjennom forbønn for virksomheten og arbeiderne, og ved å gi en økonomisk gave til misjonen?

Bankkonto: 3201.27.87447. Postgirokonto: 0824.01.03797. Paso Cadena, Paraguay. Betzy Kjelsbergsgt. 2, 4030 Hinna.

Selv er jeg veldig takknemlig for oppholdet her i Paraguay sammen med misjonærene Gunvor og Ingvald Skretting. Jeg håper og ber om en rikt velsignet tid for misjonen og evangeliets framgang i Paraguay, og takker dere som vil være med å støtte dette arbeidet fra Norge. Må Herren velsigne det arbeid dere står i!