Finnes
det unådde folkeslag som
ikke bør «forstyrres»
med evangeliet? undrer Espen
Utaker.
Publisert
15.01.2008 - 06:00 Oppdatert
15.01.2008 - 15:41
Samene
ble kalt Djevelens barn og tvunget
til å gi avkall på
joik og runebommer, leste vi
i Vårt Land i går.
Slike
metoder er forlatt for lenge
siden i kristen misjon. Men
møtet med urfolks kultur
er like fullt en utfordring.
Misjonsorganisasjoner
har forpliktet seg på
Jesu ord om å «gjøre
alle folkeslag til mine disipler.»
Jesu ord om endetiden tolkes
i stor grad som at Han ikke
kommer igjen for å hente
levende og døde, før
alle folkeslag har hørt
evangeliet. Noen tolker også
Bibelen som at folk som ikke
har hørt evangeliet vil
gå fortapt.
De
fleste folkeslag har i dag hatt
kontakt med utenomverdenen,
eller med andre folkeslag. Men
noen få grupper lever
enda isolert fra omverdenen.
Er det rett å oppsøke
disse for å gi dem evangeliet?
På
den ene siden bør alle
folkeslag ha lik rett til å
få overlevert evangeliet.
På den annen side er spørsmålet
om det er mulig å gjøre
det uten å forstyrre kulturen
deres. Så er spørsmålet,
om en forstyrrer kulturen, er
det til det bedre eller til
det verre? Når misjonærer
jobber mot omskjæring
av pikebarn og mot utsettelse
av barn i skogen, er det da
et overgrep mot urfolks kultur?
Misjonen
har sine krasse kritikere. Anders
C, Krogh levde i ett år
sammen med kattefolket i Amazonas.
Deretter skrev han boken «Med
jaguarens kraft». Boken
tar et voldsomt oppgjør
med misjon i Amazonas. Krogh
kritiserer spesielt misjonsselskapet
SIL (Summer Institute of Linguistics),
som samarbeider med Wycliffe
bibeloversettere.
Kroghs
kritikk er i stor grad basert
på et tidligere antimisjonsk
bokverk som hevder at SIL står
på CIAs lønningsliste,
at SIL hjelper amerikanske oljeselskaper
til å få tilgang
på oljerike områder
i regnskogen, at SIL hjernevasker
og alkoholiserer ulike stammer
og så videre.
Boken
er grundig tilbakevist av SIL
selv, likevel fortsetter udokumenterte
påstander fra Kroghs penn:
«Barn
oppfordres til å bryte
med sin tradisjonsarv, og urfolksamfunnet
brytes ned. For det er dette
misjonærene er ute etter.
De vil ha urfolkene i sin makt.
Det siste en misjonær
ønsker seg, er et selvstendig
og tradisjonelt urfolksamfunn.»
Om
Wycliffe skriver Krogh: «Dette
er en organisasjon som blant
annet aksepterer å smitte
urfolkssamfunn med epidemier
som i de verste tilfellene utrydder
urfolkene fullstendig.». |
|
Muligens
mener Krogh at misjonærer
kan smitte urfolk med nye sykdommer.
Er det noe misjonsorganisasjonene
vurderer når de oppsøker
isolerte folkeslag?
Misjonssambandet
og Pinsemenighetens Ytremisjon
som driver arbeid blant urfolk
i Peru får også
gjennomgå av Krogh, ut
fra informasjon på deres
nettsider.
Krogh
er på klar kollisjonskurs
med de to forskerne som på
oppdrag fra NORAD i høst
undersøkte norsk misjonsarbeid
blant urfolk. Forskerne ga uttrykk
for at den skepsisen til norsk
misjon som finnes i noen miljøer
i Norge, er i utakt med virkeligheten.
Misjonssambandet,
Misjonsalliansen, Pinsevennenes
Ytremisjon og Normisjon kom
seg godt ut av undersøkelsen.
Forskerne
Axel Borchgrevink ved NUPI og
John-Andrew McNeish ved Christian
Michelsens Institutt påpeker
blant annet misjonsorganisasjonenes
tydelige respekt for lokal kultur
og en oppriktig innsats for
å bedre målgruppens
levekår.
Rapporten
slår fast at norsk misjon
ikke prioriterer mennesker med
en bestemt tro eller med en
tilhørighet til et bestemt
trossamfunn, og at evangelisering
ikke blandes sammen med utviklingssamarbeid.
Få
om noen har
kjempet så mye for urfolks
språk og rettigheter som
misjonærer. Mange av disse
språkene og deres kulturelle
bakteppe ville i dag vært
utdødd om ikke misjonærer
hadde skrevet ned deres muntlige
språk og legender.
Et
av de mest imponerende arbeid
i så måte har Sigmund
Evensen i Wycliffe Bibeloversettere
utført blant Umanakainafolket
i Papua Ny-Guinea. Gjennom 17
år bodde han og familien
blant dette folket, lærte
seg språket deres og skrev
det ned for første gang.
Gjennom nitid arbeid har Evensen
sammen med Umanakainafolket
oversatt Det nye testamentet
og fått skrevet ned deres
egen historie.
Overgangen
til en kristen tro førte
det også med seg at rituelle
selvmord for å komme til
åndeverdenen, sank drastisk.
Evensens egen beretning kan
leses i boken «De skjulte
ordene.»
Kontrasten
er altså stor fra beretningen
til Evensen til Kroghs beskrivelse
av Wycliffes arbeid. Likevel
kan en spørre seg; er
det mulig å drive misjon
blant urfolk uten å «forstyrre»
deres kultur? Må ethvert
urfolk evangeliseres?
Espen
Utaker, journalist
Delta i debatten
om misjon blant urfolk |
