De har store tanker om det de holder på med, både Aija fra Latvia og Vegar fra Skien. Den ene sørger for bakkekontakten på et barnehjem i Cochabamba. Den andre svever mellom skyene både her og der. De vet at Gud har plassert dem i Bolivia.

Tekst: Oddvar Johansen 

Kom ned til hangaren i morgen ettermiddag så skal jeg vise deg flyet vårt, sa Vegar Tørre. Han skulle bare en svipptur med misjonsflyet ned mot Benifloden om formiddagen. Han skulle levere noen misjonsarbeidere. Tilbake hadde han med seg slaktede kuer! Det er stor kontrast i en misjonsflygers hverdag.

– Veinettet i Bolivia blir bedre etter hvert, men fortsatt er det behov for flyet i misjonens tjeneste, sier han, og ber oss spenne fast beltene ordentlig og sørge for at døra er stengt. Vi skal på en omvisningstur over Cochabamba, som vi ikke hadde frimodighet til å si nei til, og Vegard har gjort de siste rutinemessige tingene før flyet kan lette.

– Når vi skal starte å lande fra samme flyplass kommer ikke myndighetene for å lete etter narkotika i bagasjen, slår han fast. I Latin-Amerika er smugling av narkotiske stoffer så vanlig at politiet ikke ser gjennom fingrene fordi om det er et misjonsfly.
Vi spenner fast sikkerhetsbeltet, og tar på oss hørelurene for at vi skal kunne kommunisere sammen i den fryktelige støyen fra motorene, og sjekker at vindu og dører er ordentlig stengt. Så tar det lille flyet med plass til fem personer og ca. 15-20 kilo bagasje til hver, tar av nesten som et helikopter!

Tusenvis av flystriper
– Det er flere tusen små flystriper i Bolivia, og dette flyet kan gå ned over alt slår han fast. Han forsikret en ganske blek norsk pinsepredikant som har spent fast sikkerhetsbeltet så hardt han kan, at det er mindre vind om morgenen. At han måtte fortelle om en misjonsflyger som forsvant med hele sin familie i Beniflodens jungelområder akkurat nå!!

Under oss ser vi Cochabamba strekke seg ut. Flyet som ble gitt av Läkarmisjonen i Sverige, og har en verdi av nærmere 1,4 millioner kroner, og med nypris på det dobbelte, betjenes av den svenske veteranen Eugen Arvidsson, og misjonsarbeideren og misjonærsønnen Vegar Tørre.

Mens Vegar peker og forteller, tenker vi på forrige småflytur vi hadde i Bolivia, som tok oss den lange veien til Riberalta, og deretter en humpete landing på et potetjorde i Rurrena Baque. Livet er annerledes på disse breddegrader!
Den nordiske pinsemisjonen hadde tidligere tre fly. Et var stasjonert i Riberalta i jungelen ved Benifloden, og to i Cochabamba. Nå har man kun det ene flyet i Cochabamba.
Det er til gjengjeld i virksomhet hver eneste dag.

 Mange slags oppdrag
– Vi tar alle slags oppdrag, men Guds verk har førsteprioritet. Og tienden av det vi tjener på flygingen går til

menighetsarbeidet. Vi flyr gjerne både politikere og turister, men de får betale en høyere pris enn pinsepredikanter som f.eks. skal

 til en annen del av landet og trenger å spare tid. Stadig er det noen som trenger deres hjelp. Lonely Planets bok om Bolivia opplyser telefonnummeret til misjonsflyet, og det er ikke uvanlig at en eller annen med ryggsekk, bekksemstøvler og kortbukse trenger skyss. Det får de om de kan betale for seg.

Noen dager etter at vi besøkte Vegar i Cochabamba skulle han fly pinsepredikanter fra Benifloden til predikantkonferansen i Cochabamba. De betalte bare bensinutgiftene.
– Vi føler helt klart at vi er misjonærer, og det er et privilegium å ha et kall fra Gud, sier Vegar, idet han tar en regle på spansk for å fortelle flytårnet at han er på vei ned igjen.

Det å være misjonsflyger er forbundet med en viss risiko. Vegar har vært med på å nesten kollidere med et passasjerfly fra Paraguay som hadde fått oppgitt feil luftkorridor fra flytårnet. Men det gikk bra den gangen også.
– Jeg hadde nokså vondt i magen når det skjedde, men jeg tenker ikke på at jeg kan falle ned. Å sitte bak spakene blir en livsstil, sier han.

Kjærlighet ved første blikk
Vegar Tørre har virkelig fått Bolivia i blodet. Han har vært i landet i til sammen 18 år, og mange av årene som misjonærbarn. Det var viktig for Vegar å komme tilbake til Bolivia; til de områder der hans mor og far tjente Gud i mange år, men som fikk en tragisk slutt da faren Thorstein døde på feltet i 1989.
– Pappa levde et kort, men godt liv, slår Vegar fast. Syv år etter at faren døde, kom han tilbake til det samme stedet. Det var viktig for ham.

Men før det fant han seg en ektefelle. Mange hadde nok vært bekymret for at Vegar ikke skulle finne noen å gifte seg med. Men en dag han var i Kviteseid sa det pang! Han møtte ei lys og fager jente fra Latvia som studerte i Norge, og som så mer norsk ut enn de fleste på Karl Johans gate i Oslo.
– Aija og jeg giftet oss bare fire måneder etter at vi traff hverandre, smiler han.

Den smilende latviske damen har lært seg både norsk og spansk, og benytter sin tid til å arbeide på et barnehjem som den brasilianske pinsemisjonen har startet i Cochabamba. Men hun erkjenner at det har tatt litt tid å vende seg til å leve i Sør-Amerika. Og hun lar Vegard ha småflyet for seg selv!
Flyverutdannelsen fikk han i Skien, som er hans hjemby, samt videreutdannelse i USA.

Etter et år ved menighetsbibelskolen i Salem, Sandefjord, var det klart at det måtte bli misjonsgjerning i Bolivia.
– Det er deilig å vite at man er i Guds ledelse med sitt liv, og å få tjene ham er noe av det største et menneske kan gjøre, sier Vegard flere ganger under intervjuet.
I august har de aktive reresentantene for Guds rike tenkt seg en tur til Norge og Latvia. Da skal de hilse på menigheter og familie. Aijas store lengsel er å komme hjem til det baltiske landet og plukke sopp!

Kilde: ©2004 Korsets Seier Publikasjoner AS