Tilbake til misjonærsiden

 Forrige kapittel -Neste kapittel

Fra dette sted som utgangspunkt, dro vi så en dag i november innover til skogen med Tranquerita som mål. Der skulle det bo mange indianere hadde vi hørt. Reisen ble både spennende og interessant på mange måter, men endte litt annerledes enn vi hadde tenkt oss. Strekningen vi skulle tilbakelegge var på omtrent 7,5 norske mil, men på grunn av dårlig vei, eller skal vi heller si mangel på vei, brukte vi nesten 3 dager for å nå fram. Noen steder var den såkalte veien bare et par nesten utviskede hjulspor etter oksekjerrer som hadde dratt fram. Vi hadde fått leid en åpen fraktevogn hvor vi hadde stablet opp våre saker og oss selv, men alt i ett måtte vi ut for å rydde veien for videre framrykning. Enkelte strekninger måtte macheten i bruk i ett sett, for kratt og sammenfiltrede lianer og andre vekster av forskjellige slag stengte «veien» helt, og andre steder holdt vi på å kjøre oss fast i gjørme. Flere ganger måtte vi også stanse og lesse all bagasjen av, for da skulle vi over noen broer. Og hvilke broer! Det var bare noen planker som var lagt over uten noen som helst støtte. Det var virkelig et under at alt gikk bra hver gang. Vel over på den andre siden var det å ta fatt på å stable opp alle kasser og sekker med proviant igjen. Var det da å undre over at reisen tok lang tid?

Men det var også mange interessante ting å se. Store langbente strutser for avsted så snart fraktevognen viste seg. Vadefugler og villender, skilpadder med vakre tegninger, villsvin, store øgler og også slanger. Den første natten lå vi utenfor en stor kvegfarm med tusener av kuer. Utenfor huset sto et ganske lite fly. Det var tegnet på at eieren var og så til farmen sin. Eierne av disse store kvegfarmene bor mesteparten av året inne i hovedstaden, men de hadde sine oppsynsmenn til å holde øye med den daglige driften. En slik oppsynsmann kaltes for capataz og han hadde mange arbeidere under seg. Denne kvegfarmen var vår siste kontakt med sivilisasjonen. Neste natt måtte vi slå oss ned i svarteskogen, for nå var slettene tilbakelagt og her måtte fraktevognen melde pass. Det var umulig å komme videre. Nå var vi kommet ganske langt innover i skogen og over oss kunne vi så vidt skimte himmelen mellom de høye tretoppene. Grønne lianer slyngte seg overalt og store, fine fargerike kaktuser i blomst stengte veien for oss på nesten alle kanter. Nå hadde vi bare en smal, smal sti å holde oss til. Men heldigvis fant vi en bitteliten plass hvor vi fikk stablet opp sakene våre som et primitivt vern mot skogens ville dyr. Det var altfor sent på dagen til å fortsette ferden videre. Vi fikk pent slå oss til ro og vente til den nye dag grydde. Langt borte hørte vi brumlingen fra fraktevognen som var på vei tilbake og det var visst ingen av oss som følte oss noe særlig høye i hatten akkurat da. Men vi rigget oss i stand som best vi kunne for natten, men vi hadde ikke før kommet sånn noenlunde til ro før uværet brøt løs. Det tordnet og lynte, slik som det bare kan gjøre under disse himmelstrøk. Regnet øste ned over oss og all bagasjen vår. Vi prøvde å  dekke til så godt vi kunne med regnslag av plastikk og duker av samme slag. Så krøp vi under så godt vi kunne. Det ble en temmelig lang natt, og vi var sikkert et kostelig syn neste morgen da vi dukket opp fra våre forskjellige skjulesteder.

Vi begynte den nye dag med at gamle broder Sanchez leste den 91. Salme, som har trøstet Guds barn så mange ganger. Han sto der som en gammel hvithåret profet og det var en stund som sikkert ingen av oss glemte så lett. Vi kjente Guds nærhet. Det var Han som hadde sendt uværet for å holde de ville dyr borte.

Etter at vi hadde fått tørket oss sånn noenlunde, bar det i vei videre med oss med alt det vi kunne greie å få med av bylter og småsaker. Kilometer etter kilometer la vi bak oss og endelig så begynte det å lysne. Vi var nådd fram til elven Tranquerita og målet for vår reise! Her var det åpent og fritt utsyn på begge sider av elven med høye, stolte palmer med utrolig søte små kokosnøtter. Ved elvebredden vokste det tett i tett med bambus og vi fant også ville bananer, men de var visstnok ikke spiselige. Kanskje det var papegøyemat?

Her så vi straks en forlatt indianerhytte, som vi tok i besittelse. Familien Sanches flyttet inn i hytta som bare besto av et rom, og vi tre søstrene slo oss til utenfor under forlengelsen av stråtaket på hytta. Det var en fin skygge. Her hang vi opp våre hengekøyer. Midt på jordgulvet var det et lite hull, som vi kastet igjen med jord for ikke å snuble i det. Vi bodde der i flere dager før vi fikk rede på årsaken til dette hullet, som vi ikke hadde tenkt noe mer på. En natt da det begynte å regne voldsomt igjen, bante en liten bekk seg vei gjennom «rommet» vårt, slik at det lille hullet begynte å åpne seg mer og mer. Vi fikk del travelt med å kaste på mer jord under vår synkende grunn og det gikk bra. Dagen etter fikk vi greie på av noen indianere som kom at vi bodde på en indianergrav! Det hadde seg slik at når en indianer av denne stammen døde, så rullet de ham inn i hans hengekøye, stakk en pinne i navlen på ham og gravla ham så enten inne i selve hytta eller like utenfor, som i dette tilfelle. De overlevende av familien satte så opp en ny hytte et annet sted. Der hvor navlen skulle befinne seg, lot de det være en åpning for at sjelen skulle få gå fritt ut og inn som den selv ville. Denne gravplassen var altså vårt aller første hjem i skogen.