Vårt
opphold der i det vakre Tranquerita
ble dessverre ikke av så
lang varighet. Vi hadde med
papirer fra de lokale myndigheter
i Bella Vista, som gav oss tillatelse
til å begynne misjon på
dette sted, men en paraguayer
som bodde et par mil unna, kom
stadig og krevde sin rett til
stedet. Som oftest kom han ifølge
med flere av sine venner og
alle hadde skytevåpen
med seg. Han mente at området
hørte ham til og at han
hadde papirer på det.
Vi fikk aldri se disse papirene,
men da myndighetene i Beila
Vista tross alt lå 7,5
mil unna og vår kjære
Carmen også ble alvorlig
syk, besluttet vi oss for å
begynne den møysommelige
vandringen tilbake. Det var
et tungt og vanskelig skritt
å ta. Hva kunne Gud mene?
Den menneskelige tanke står
ofte stille. Det er så
vanskelig å fatte de mange
hvorfor. Var det da ikke Guds
vilje at vi skulle begynne misjonsarbeid
blant indianerne?
Av
samme mann som med våpen
i hånd truet oss vekk
fra Tranquerita, fikk vi leie
tre oksespann. Alle vognene
var overbygd slik at vi innimellom
kunne sette oss inn i skyggen,
men for det meste trasket vi
bak i sol-steken. Vi fikk plassert
den stakkars Carmen så
behagelig som mulig og så
gikk det langsomt, men sikkert
tilbake til Beila Vista. Etter
flere dagers langsom «oksedilt»
var vi omsider tilbake i «Paddebo»,
som vi hadde kalt hytta til
bestefar Sanchez. Det var nok
godt for Carmen å komme
tilbake, for nå kunne
hun få bedre stell og
hjelp. Men prøvelsene
tok ikke slutt, sykdommen forverret
seg og vi |
|
skjønte
snart at det gikk mot slutten.
Denne unge kvinnen var en fin
sjel. Hun var åndsdøpt
og vi hørte henne ofte
prise Gud i tunger i denne siste
tiden. Selv om hun hadde store
smerter bar hun dem med stor
tålmodighet til siste
stund.
Da
våre venner var fattige
og trematerialer dyre, tok bestefar
Sanchez ned den ene veggen som
skilte de to rom hvor de bodde.
Denne veggen var nemlig satt
opp med trematerialer, som nå
kom godt med. Sammen med den
unge enkemann laget han til
en kiste for Carmen's avsjelede
legeme. Det ble både lav
og smal, så det var så
vidt det ble plass i kisten.
Men de hadde ikke tid til å
gjøre den om da begravelsen
måtte skje innen 24 timer
p.g.a. klimaet. Og med kisten
på en oksekjerre gikk
det lille gravfølget
avsted til den lille kirkegården
som lå et par kilometer
utenfor landsbyen. Da de evangeliske
selv må ordne med sine
begravelser, gikk den unge enkemann
i forveien med en spade over
skulderen for å grave
opp en grav for sin hustru.
Det var nok en tung gang for
ham spesielt med tanken på
de tre små barna som nå
hadde blitt morløse.
Men håpet om gjensyn la
en demper på sorgen. Vi
visste hvor Carmen hadde tatt
veien, men hva med de mange
av hennes stammefrender langt
innover i skogene som enda ikke
hadde hørt evangeliet?
Som levde i absolutt uvitenhet,
hva med dem?
Paraguay
trenger evangeliet. Indianeren
trenger evangeliet. Alle
trenger evangeliet.
|