Han ble født for over 80 år siden og vokste opp på småbruket ved ei evje i Glomma. Det var i et enkelt, men gudfryktig hjem på Fosstangen i Skiptvet, at Hans Svartdahl levde sine første år.

Kallet og virketrangen førte ham langt avsted, helt til India som misjonær, og vel hjemme igjen ble han Pinsebevegelsens misjonssekretær og en høyt skattet forkynner.

- Jeg hadde gått på Haga Landbruksskole og hadde tenkt å bli bonde. Jeg likte også å synge, så jeg var med i kirkekoret, men jeg var ikke frelst. På denne tiden jobbet jeg med hester hos travtrener Rakkestad i Skiptvet. En nabo og venn, Arthur Kasbo, var en kristen, og jeg ønsket å bli som ham, men det var så mye jeg ville ha med meg først. På kveldene ba  jeg   under dyna:

Plutselig kunne jeg ikke lenger be på norsk, men priste Gud i et nytt språk, og Guds kraft fylte meg. Dette skjedde i Filadelfia, Fredrikstad, hvor Martin Ski var forstander. Han arrangerte bønnemøter hver kveld for dem som søkte Åndens dåp. På denne tiden jobbet jeg som agronom på Nes Herregård.

- En dag jeg var opptatt med å temme en unghest, hørte jeg en røst bak meg: «Du skal ikke bli bonde, du skal ut som mitt vitne!» Jeg snudde meg for å se hvem som snakket til meg, men jeg så ingen. Jeg visste det var Herren. Samme kveld skrev jeg brev til mor og far og fortalte at jeg skulle reise til India som misjonær.

Sterke inntrykk

Ektefellen Ruth traff han i Fredrikstad i 1943. Ruth har vært min beste støtte i livet. Vi har vært gift i 54 år, og Gud har gitt oss seks kjekke barn som har bragt oss mye glede. Min trofaste Ruth og alle våre barn, svigerbarn og barnebarn, har vært uendelig betydningsfulle for meg gjennom alle år.

Svartdahl har også mange gode minner fra de predikantene som besøkte hans barndomshjem og bodde der i uker ja, noen ganger i flere måneder. En av dem var forkynneren Alf Solberg. Mange år etter for talte Solberg at han en gang skulle passe Hans, mens  mora var i fjøset. Han  hadde tatt   gutten opp av senga og holdt ham på fanget og bedt: «Kjære Jesus, gjør denne gutten til et vitne for deg!»

- Av andre forkynnere vil jeg spesielt nevne Erling Strøm, fortsetter Svartdahl. Han var forstander i Salem, Oslo, i 20 år og senere 17 år i Filadelfia, Oslo. Jeg hadde gleden av å samarbeide med ham både i Salem og i Filadelfia. Etter min mening var Erling Strøm en av de viktigste menn Herren fostret for Pinsevekkelsen, og han fikk stor betydning i de viktige årene han satt i menighetsledelse. Han døde så altfor tidlig, bare 68 år gammel. Jeg har savnet ham meget, sier Svartdahl.

Kall og tjeneste

- Året etter at jeg ble frelst begynte jeg å reise som predikant, forteller Svartdahl. Etter hvert ble jeg mer og mer overbevist om misjonskallet, det var spesielt India som lå meg på hjertet. Ruth og jeg giftet oss i november 1946, og allerede en måned etter var vi på vei til India. Det ble fem fine år, med både kamp og seier. Det var særlig i Katihar distrikt i Bihar at vi fikk tjene Gud. I dag er det store livskraftige menigheter i disse områdene. Våre tre eldste barn, Terje, Aril og Liv, er født der ute. Mens vi var i India, fikk Terje noe som ble kalt «hjernemalaria». Han hadde høy feber og var døden nær. Selv var jeg på en forkynnerreise, men fikk telegram og reiste straks hjem til Katihar. Sammen med misjonær Borghild Rødtang gikk vi inn i bønn og faste, og Gud grep inn. Terje ble helbredet, takk og lov!

- Da vi etter endt periode reiste hjem til Norge, fikk jeg tjene som forkynner i Trondheim, Oslo, Bergen, og sju år som forstander i Drammen, forteller Svartdahl.

Da kongomisjonær Gunnerius Tollefsen sluttet som pinsebevegelsens første misjonssekretær, fikk Filadelfia, Oslo i oppdrag å ansette en ny. Utfordringen ble gitt til Hans Svartdahl, og han ble ansatt l. januar 1965, og ble i stillingen frem til 1988. I løpet av disse årene besøkte Svartdahl alle våre misjonærer i mer enn 30 land, noe som var til stor velsignelse på de respektive felt. Samtidig hadde han den store glede å innvie 257 nye misjonærer til tjeneste.

- Hvordan opplevde du denne utfordringen ?

- Jeg kan huske at jeg ba ledelsen om å få ha en viss frihet til å forkynne Guds ord, slik at stillingen ikke skulle hindre meg. Forkynneroppgaven har jeg alltid følt som en hovedoppgave, og dette ble innvilget. Når jeg nå ser tilbake på alle disse rike årene, er det med begeistring og takknemlighet. Ikke minst det at jeg fikk oppleve å se misjonærene i fullt arbeid på misjonsmarkene under alle slags forhold, i slit, i kamp, men også i seier. Det har gjort et uutslettelig inntrykk på meg.

Også fritid og ferie

- Har du hatt hobbyer, eller hva har du holdt på med på fritiden?

- Feriene våre, sommer som vinter med familien, det har vært strålende! Vi har hatt mye moro og skjemt. Vi trives så godt ved vannet. I 15 år ferierte vi på Betania, Berger, i Vestfold. Lokalet lå helt nede ved fjorden, og vi fikk kjøpt ei gammal tresnekke som vi hadde mye glede av. Siden fikk vi hytte i Telemark og har hatt mye rekreasjon der. Men fiske har nok vært min store hobby, sier han. Det har vært moro både å fiske i sjøen og i ferskvann. Særlig fornøyelig ble det med den store og den lille fisken. En dag sa den store til den lille: Bare bit på kroken til Hans Svartdahl du, så blir du nok stor du også!

I tillegg har familien Svartdahl dratt på turer både i Norge og utenlands. En gang padlet en god del av familien i 16 kanoer på Soots kanal fra Rømskog til Sverige. Kanalen ble anlagt i 1847 for tømmertransport av den norske fløtingsinspektøren Engebret Soot. Det har gjennom årene vært mye glede og atspredelse for den Svartdahlske familien.

I kamp for sannheten

Hans Svartdahl har gjennom 57 år forkynt Ordet som en Herrens hedersmann. Han har vært en uredd forkjemper for Guds rike og gitt seg selv i «troens gode strid». Når jeg spør ham om hans liv som Herrens tjener, svarer han:

- Det har ikke bare vært «dans på roser». Det har vært kamp og mange tunge tak. Det er ikke ukjent at vi har hatt sterke spenninger innen Pinsebevegelsen. Vi har også vært uenige i mangt og meget. Men det gjorde meg godt da vi i sin tid fikk majoritets-oppslutning om det gamle menighetsprinsippet. Jeg mener det er bibelsk at menighetene skal sende ut sine misjonærer og «drive» misjonen. PYM på sin side skal tilrettelegge samarbeidet mellom menigheten og misjonæren.

- Slik jeg ser det, er det største behovet i dag en fornyet tro på selve Ordet. Forkynnelsen av Guds ord er det aller viktigste i menigheten, her hjemme og ute på misjonsmarken. Dette gjelder til alle tider, for alle aldre, på alle steder! Slik forkynte Paulus, og slik må det være for oss. Forkynnelse sammen med inderlig bønn er dagens behov. Vi fremhever menneskelig dyktighet, men det er ikke nok. Den åndelige atmosfæren i Guds menighet er Guds sanksjon og Guds svar på menneskers innviede liv. Det er beviset på at Gud er midt iblant oss! Og vi trenger denne Guds Ånds atmosfære som sammensmelter ung og gammel, rik og fattig. Det er i et bibelsk menighetsliv at generasjonene føres sammen. Det er Anden som er Det nye testamentes Elias, og han skulle føre fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene. Det er bare Ordet og Ånden som kan virke det! slår Hans Svartdahl fast.

Se også:
Svartdahl i Paraguay
I Bodø da Brit-Lajla Larsen ble innviet som misjonærer - 1976