Det
regnet og vi kom så og
si ingen steder. Vi ble liggende
værfast i Paddebo, den
vesle ranchitoen til bestefar
Sanchez. Ruth lå med en
paraply over seg om natta, hun
huket den fast i et hjørne
av den sammenleggbare feltsenga
og det dryppet stadig og taktfast.
De tykke paddemadammene som
hadde gjemt seg bak og under
kassene våre trakk seg
nå tilbake til tjernet
bak huset og de holdt konsert
uten opphold, dag som natt.
Floden Apa gikk aldeles over
sine bredder og det fulgte mye
rart med flomvannet, hele øyer
av buskas og sammen filt rede
planter og lianer av forskjellig
slag. Også slanger fulgte
med disse øyene, så
det var ikke helt ufarlig å
våge seg ut i vannet nå.
Men ned til floden måtte
vi for å hente vann, det
var ingen spring å skru
på i Paddeho, og regnvannet
vi samlet opp i bøtter
og kasseroller vi hadde satt
ut på bakken, måtte
vi bruke i husholdningen. Ville
vi vaske oss,
fikk vi pent gå
ned til floden. En dag vi var
nede og skyllet opp noe tøy
midt mellom noen regnskurer,
så fikk vi høre
et leven fra Brasil-siden. Det
var ikke mange metrene over
til Matto Grosso og vi kunne
stå og rope til hverandre.
Det var en ung gutt som var
blitt stukket av en merkelig
utseende fisk. Den var helt
flat som en pannekake og over
halen hadde den liksom en ekstra
hale, men det var en skarp pigg.
Gutten fikk den ene piggen gjennom
strupen, men hvordan det gikk
videre med ham fikk vi aldri
noe greie på. Piraia,
den menneskeetende fisken, som
var så beryktet, kunne
også forekomme i Apa nå,
selv om den vanligvis ikke var
å finne der. Heldigvis
så vi ikke noe til den,
men en dag jeg var nede ved
vannet med middagsoppvasken
vår så fikk jeg
plutselig se en stor hvit vannskilpadde
helt inne ved bredden. Dessverre
ble det ikke noen skilpaddesuppe
på oss, for før
jeg fikk grepet den, forsvant
den ut på dypt vann og
da var det ikke lenger mulig
å se den.
Så
var det en dag midt i siestaen
vi kvekker til av noen underlige
låter like bak hytta,
og vi styrter ut for å
se hva det er. Og hva får
vi se! Jo, en stor slange hadde
kommet opp av tjernet bak hytta
og hadde kveilet seg rundt hanen
som Ruth hadde kjøpt
bare et par dager tidligere.
Nå hang den slapt i kvelerslangens
tak og blodet dryppet ut av
strupen på den. Hva skulle
vi gjøre? Ikke torde
vi gå på en slik
stor slange bare med macheten
og skytevåpen eide ingen
av oss. Vi sendte den største
av indianerguttene bort til
soldatforlegningen, som ikke
lå så langt unna.
Vi bodde jo i grenseområde
og en mindre forlegning lå
like i nærheten. Gutten
løp alt han orket og
det varte ikke lenge før
han kom tilbake med tre barbente
soldater like i hælene
på seg. Den ene av dem
hadde et gevær slengt
over skulderen, og med et velrettet
skudd lå slangen livløs
på bakken. Men den var
så lang og tykk, så
soldatene skjønte ikke
hvordan de skulle få den
med seg og det ville de så
absolutt. Det var ikke hver
dag en fikk se en slik rusk
av en slange. Problemet ble
løst ved at en av soldatene
sprang tilbake til forlegningen
og hentet et solid tau. Det
slo de rundt slangen og dro
den i triumf med seg bortover
bakken. Den målte 8 meter
og var like tykk som en solid
telefonstolpe. Vi grøsset
når vi tenkte på
at den hadde holdt til i det
lille |
|
tjernet
like bak hytta og på de
tre indianerguttene som hadde
boltret seg ute i det tjernet
hver dag nå som floden
hadde vært så stor
og de ikke kunne bade der. Med
tanke på at det kanskje
kunne finnes flere av samme
slag der, ble det nå totalt
badeforbud en tid framover.
Enda
en liten forskrekkelse fikk
vi selvsamme dag. Det hendte
mens vi satt og spiste aftensmat
som bestefar Sanchez bød
på. Vi satt inne i den
store stua hans, den virket
i hvertfall stor for det eneste
som fantes av møblement
der inne var et avlangt bord
med noen stoler til og en lang
krakk. Maten var førsteklasses
tillaget, melne manjokarøtter
og søtpoteter som var
stekt i varm aske, dessuten
ris med kjøttbiter i.
Jo, det var riktig et herremåltid
og Ruth især koste seg
spesielt og kunne ikke skjønne
at nettopp hun hadde fått
så mye kjøtt i
sin porsjon. Det var heller
langt mellom kjøttbitene
hos oss andre. Men da vi skulle
se nærmere etter i lyset
av parafinlampa, så hadde
hun nok fått en helt spesiell
rasjon med kjøtt. Det
var nattsvermerne som hadde
brent av seg vingene sine på
lampa som hang oppunder taket
like ovenfor Ruths tallerken,
og dermed falt rett ned i hennes
risporsjon. Jo, velbekomme!
Egentlig skulle bestefar Sanchez
ha bydd på villsvinstek,
som han tidligere på dagen
hadde byttet til seg av noen
indianere som kom for å
få såpe og salt
i gjengjeld. Men da han skulle
til å tilberede kjøttet
så var det sporløst
vekk, samme hvor mye vi lette
alle sammen. Men de to store
kattene som lå sammenrullet
like innenfor døra så
mette og dovne ut at vi mistenkte
dem sterkt for å ha vært
tyvene. Men mens vi nå
satt fredelig ved bordet og
spiste ris med kjøtt
og nattsvermere som tilleggskost,
blir det plutselig spetakkel
borte i en krok av rommet. Der
lå en høne med
kyllingene sine, men nå
kom høna flaksende fram
på gulvet og der ble den
stående og hoppe rett
opp og ned og så helt
forstyrret ut. Vi skjønte
først ingen ting, men
så fikk vi se et merkelig
dyr med nydelig pels i sort,
grått og hvitt, og med
en spiss snute og en lang, lang
hale som snodde seg som en slange.
Dyret hadde på et blunk
greidd å drepe en av kyllingene
samtidig som den også
hadde revet av hele haleprakten
til høna. Det var en
nydelig hvit og gråspraglet
perlehøne. Nå fløy
udyret opp og ned langs veggen
og ville ut igjen, men bestefar
Sanchez var kjapp med macheten
sin og dermed var dets dager
endt. Men sinna var det og knurret
helt til det siste. Kyllingene
pep rundt bena på oss
og nå oppdaget vi at i
all ståheien var hønemor
forsvunnet, hun var vel blitt
så vettskremt al hun hadde
fløyet ut og opp i et
tre. Det er jo det hønene
her ute gjør. Hver kveld
i skumringen flakser alle høns
opp i trærne, det er deres
hønsehus. Men alt det
vi lette kunne vi ikke finne
henne igjen. Kyllingene sto
igjen på gulvet helt fortumlet
og pep og pep. Tilslutt måtte
vi putte dem opp i en hatt og
med en pute over så det
ble lunt og mørkt så
roet de seg ned og ble omsider
stille. De to kattene kurret
og koste seg med blodpølen
som hadde blitt liggende igjen
på jordgulvet. Jo, det
hendte litt av hvert i Paddebo.
Forrige
kapittel -
Neste
kapittel
Tilbake
til misjonærsiden |
