 Den
lille hytta så nokså
skrøpelig ut med gresstak
og jordgulv, som jo er det vanlige
for slike ranchitos, men etter
å ha ordnet opp litt,
kunne vi flytte inn med våre
kasser og bylter av forskjellig
slag. Ca. 60 høns og
4 smågriser, samt noen
ender fulgte også med
i kjøpet, og da det manglet
endel dører i hytta,
trippet hønene ut og
inn som de ville og smågrisene
var ikke akkurat så beskjedne
de heller. Etterhvert ordnet
vi oss jo litt bedre både
med dører og litt av
hvert annet, men ranchitoen
forble vårt hjem under
hele første periode.
Men
det aller viktigste spørsmålet
sto tilbake. Ville indianerne
ta imot oss? Vi behøvde
visst ikke bli lenge i tvil
om det. Vi hadde ikke før
lesset av lasset før
de første plutselig dukket
opp på gårdsplassen.
Ryktet hadde gått foran
og de hadde på en eller
annen måte fått
greie på at vi var kommet
for å drive misjon blant
dem. Hva misjon egentlig var
hadde de nok liten forståelse
av, men de hadde nå i
hvertfall fått høre
at det skulle komme noen gringos
for å hjelpe dem og nå
kom de for å se hvordan
disse tok seg ut.  Det
bodde to forskjellige indianerstammer
i skogene rundt Paso Cadena,
guarani-indianere og apytereindianere.
Guarani-indianerne var glade
og godlynte folk. Som sine halvbrødre,
paraguayerne, var de meget omgjengelige
og pratsomme. Men apytere-indianerne
var helt annerledes, mer lukkede
og mørke til sinns.
Som
et viktig ledd i all ny misjonsvirksomhet
blant primitive folk, begynte
også vi i all beskjedenhet
med skolearbeid. Det er sagt
at misjon det er å gi
folket evangeliet, ikke bare
muntlig, men også skriftlig.
Det ligger nok mye sannhet i
dette, og skal vi drive misjon
blant analfabeter er en av de
første oppgaver å
lære dem å lese,
så de selv kan ta til
seg av Bøkenes bok, Bibelen,
som på guaranispråket
heter Ñandeyara Ñee,
dvs. Vår Herre taler.
På denne tiden var det
ca. 70% analfabeter i Paraguay,
men det er vel lite sannsynlig
at indianerne er regnet med
i denne statistikken, for noen
folkeopptelling blant dem er
det vanskelig å gjøre.
Og det var de færreste
blant paraguayerne utover på
landsbygda som kunne lese. Lensmannen
i den nærmeste landsby,
Santa Ana, halvannen kilometer
fra Paso Cadena, kunne heller
ikke hverken lese eller skrive
enda han skulle være den
øverste myndighet i en
landsby på 500 mennesker!
Allerede
uken etter at vi kom til Paso,
samlet vi de første barna
til skoleundervisning. Det var
ikke så mange til å
begynne med og de visste vel
knapt hva skole var for noe.
Dessverre ble det bare barn
fra guaranistammen som kom.
En storhøvding for apyterestammen
nektet å sende sitt folks
barn til skolen, skjønt
det manglet ikke på lyst
fra barnas side. Vi hadde f.eks.
Joe, en ung gutt fra denne |
|
stammen,
som gjentagne ganger trosset
høvdingen og kom til
skolen. Tilslutt kom to av høvdingens
soldater og hentet ham, bevepnet
med lange pisker. Han måtte
pent følge med tilbake
til skogen og siden fikk vi
se at de hadde klippet av ham
hele den svarte luggen, han
var aldeles som glattbarbert
over hele hodet. Det var straffen
for at han hadde trosset høvdingens
bud og det var en fryktelig
skam. Vi hadde også siden
stadig besøk av den stillfarne
Joe, men på skolen kom
han aldri mer.
 Undervisningen
foregikk under et stort tre
midt på gårdsplassen.
Vi la planker over noen tomme
såpekasser til benk, og
over en tro som hønsene
drakk vann av la vi en annen
planke og dermed hadde vi pult.
Så var hele utstyret i
orden! Skolen kunne begynne!
Her holdt vi til i lengere tid,
men etter noen måneder
kunne vi flytte inn i en ny
ranchito, slik at forholdene
ble litt bedre. Men den var
naturligvis som alle andre ranchitos
og det var helt umulig å
gardere seg mot slanger og annet
kryp. En ettermiddag mens barna
satt stillferdig og skrev skjønnskrift
med penn og blekk, hendte det:
en lang buktende slange kommer
glidende over fanget til en
av småjentene. Men indianerbarna
bevarer fatningen, de er skogens
barn og har lært å
venne seg til litt av hvert.
Hun lar den rolig krype over
fanget sitt, men så snart
den kommer ned på jordgulvet
vet hun å si ifra. De
større guttene bevepner
seg med kjepper og så
begynner jakten på slangen.
Det varer ikke lenge før
den ligger i en grop bak skolehuset.
Vi trodde alle at den var død,
men da Ruth senere på
dagen skal ut på majokplantningen
og hente noen røtter
til middag, får hun se
den «døde»
slangen komme krypendes opp
igjen. Så ble den da slått
i hjel for annen gang og nå
ga de seg ikke før de
var aldeles sikker på
at den virkelig var død.
 Skolen
er elsket av barna i Paso. Den
åpnet en helt ny verden
for dem. Lek og arbeid gikk
med liv og lyst. Da vi fikk
endel fargeblyanter fra søndagsskolen
i Norge, fikk de begynne å
tegne og her fikk de riktig
utfolde seg og la fantasien
få fritt rom. Det viste
seg snart at de hadde en enestående
fargesans, men tegningene var
alltid de samme, blomster, planter
og dyr, som jo var indianerbarnas
verden. Hva annet hadde vel
de sett?
|
