Da
vi fikk besøk av vennene
Gerda og Per Talåsen fra
Trysil, hadde vi en riktig gild
tid. Den ble også en opplevelse
for skolebarna, for nå
tok Gerda seg tid til å
lære dem å strikke!
Vi hadde fått en stor
kasse full med grått garn
av en søstermisjon, ja,
det var også noen nøster
i andre farger. Det gikk med
liv og lyst i strikketimene.
Skjerf ble det til alle sammen,
og noen som var ekstra flinke,
rakk også å strikke
skjerf til noen av sine småsøsken.
Til bordene fikk de selv velge
farger og det var stor stas.
De boltret seg med farger i
rødt og gult, grønt
og blått. Flink pike,
sa Gerda på norsk, og
snart sa de flink pike alle
sammen, så jommen hadde
hun lærenemme elever.
Noen
av elevene viste seg snart å
være spesielt gløgge,
og en av sjefene for de militære
myndigheter ble ved et besøk,
så begeistret for en tolv
års gammel gutt at han
ville ha ham med til Asuncion
og koste på ham skoleutdannelse
der. Denne gutten hette Mikasio
og kom fra et sted langt inne
fra skogen. Han var spesielt
lærenem og ivrig etter
kunnskaper, og da foreldrene
gav ham tillatelse til først
å gå på skolen
i Paso og deretter legge ut
på en enda lengere reise,
var Mikasio som en sol. Militærsjefen
tok ham med til hovedstaden
og han greidde seg bra, veldig
bra til og med. Da jeg i en
senere periode møtte
Mikasio igjen var min lille
elev blitt en kjekk ung mann
som talte flytende spansk.
Etter
en tid begynte vi også
kveldsskole for de unge og eldre
som om dagen var opptatt på
sine «chacras»,
åkerlapper, hvor de hadde
manjoka, mais og søtpoteter.
Noen hadde også bønner,
peanøtter, zapallo og
vannmeloner. Skulle det bli
noe av avlingen måtte
den passes.
|
|
Noen
var også flinke til å
gå på jakt og på
den tiden var det mye villsvin
og også endel tapir og
dyr av hjorteslekten i skogen
omkring Paso. Rett som det var
kom indianere med vilt de hadde
skutt med sine lange piler for
å bytte til seg salt og
såpe, sukker eller andre
ting de gjerne ville ha.
 Da
vi begynte kveldsskolen fikk
vi straks flere nye elever.
Blant dem var også høvdingens
bror, som ble kalt for Ñande
Ru (Vår Far). Han var
altså stammens øverste
medisinmann. Han var temmelig
langsynt og holdt papirarket
en armlengde fra seg. Han lærte
omsider alfabetet, men da han
kom så langt at han greide
å krote ned navnet sitt,
syntes han for sin del at han
hadde fått skolegang nok!
Men de aller fleste av ungdommene
som hadde kommet, fortsatte,
og de ble mer og mer ivrige
etter hvert som de forsto disse
underlige kråketegnene
som ble kalt bokstaver og som
ble til ord og fikk innhold
og mening for dem. De lærte
å sette sammen bokstavene
til ord og setninger og da dette
målet var nådd fikk
de overrakt hvert sitt lille
hefte, enten Matteus eller Johannesevangeliet.
Hensikten med undervisningen
var oppnådd: Å gi
dem Guds Ord, «Ñandeyara
nee»!
Bildet:
Kirken i Paso Cadena 1959.
|
