Som gutt leste jeg boken ",Per og Ole", som var så heldige at de fikk en tur i den store sølvfuglen til Afrika. Visst kunne en mange ganger misunne dem denne turen, og ønske eller håpe at man en gang skulle få oppleve det samme selv. Og da jeg sammen med brødrene Jørgen Bjarnason og Thor Landsverk, som reiste i oppdrag for NORAD og misjonen, den 21. oktober 1974, tok av fra Fornebu med kurs for SørAmerika, måtte jeg tenke på boken fra barnedagene. Det var som en drøm. På underlig vis, og med kjære venners hjelp, var det blitt en virkelighet. Jeg var på vei til misjonsfeltene i Sør-Amerika.

Etter ca. 28 timers flyreise med mellomlandinger i København, Ziirich, Monrovia, Rio, Montevideo og Buenos Aires, landet vi på flyplassen i Acuncion, Paraguays hovedstad. Vi var framme ved vårt første reisemål. Med spenning steg vi av flyet og speidet mot flyterminalen. Mon det var noen som ventet på oss, noen som tok imot oss? Men spenningen gikk fort over til glede, for der på terminalen stod, med unntak av noen få, alle misjonærene samlet, og de gav oss en høylydt og hjertevarm velkomst, som vi nok vil komme til å minnes lenge. Hvor kjært det var å få møte disse vennene igjen der ute! ,

I Paraguay er det for tiden 18 misjonærer i PYMs tjeneste og et samlet barnetall på 21. I sitt daglige virke er de spredt over et stort felt, og gjør hver for seg en stor innsats i evangeliseringen av landet. Sammen med nasjonale hjelpere driver de et omfattende arbeid på mange områder. Det primære for enhver misjonær er å så evangeliet i forsøk på å vinne mennesker for Kristus. For å etablere kontakt, tillit og forståelse, må en bruke skolearbeid, helsetjeneste og andre veier for å vise kjærlighetens evangelium i praksis. At det lykkes for misjonærene i deres arbeid, og at de hadde folkets tillit og kærlighet, fikk vi se så mange og sterke beviser for.

Asuncion
er en vakker og moderne storby på størrelse med Oslo. Her har vi ikke norsk misjon, men byen får naturlig stor betydning for misjonærene på så mange måter. Her stanser en gjerne for å studere språk de første månedene, etter en er kommet ut. Å kunne språket er en betingelse om en skal være misjonær. De fleste misjonærer kan bare beklage at det ikke blir tid og muligheter til også å studere guarani, som er landets eget språk, og som tales spesielt av indianerne. Ellers kommer en fram overalt med spansk. Det er tydelig at det å kunne det nasjonale språket åpner nye muligheter, men det er vanskelig og tidkrevende å tilegne seg dette språket.

I hovedstaden har svensk misjon tidligere hatt arbeid i gang. Her er da også en nasjonal menighet som frukt av deres arbeid. Den har inntil nå hatt nasjonal forstander, en meget dyktig bror, som også har besøkt en  del  menigheter i Norge. Undertegnede hadde gleden av å delta i et møte her. Menigheten har et stort og prektig lokale, Filadelfia, i byens sentrum. Så her var rike muligheter for et stort og omfattende arbeid.

I Asuncion ble vi etter velkomsthilsningene på flyplassen tatt hånd om av Knut Stuksrud, som kjørte oss til

Atyra,
en liten vakker by ca. 6 mil fra hovedstaden. De første milene gikk på fin asfaltert vei og gjennom et vakkert og frodig landskap. De siste kilometerne virket imidlertid lengre enn alle de andre milene, for her var veien i elendig forfatning. Landskspet var ikke mindre frodig enn før, og nå kunne vi både se og føle det på kroppen. Det er ikke så godt å beskrive veien, men det syntes for oss som et under at bilene kunne tåle disse veldige påkjenningene de ble utsatt for. Knut hadde kjørt her før, og han førte oss trygt fram til Atyra, hvor vi skulle ha gleden av å få bo de første dagene. Vi ble gjestfritt motatt av fru Stuksrud, som ventet oss med etterlengtet  aftens  og deilige oppredde senger, som kanskje akkurat da hadde slørre tiltrekning på oss enn maten. En lang og strevsom reise lå bak oss, og hvilen gjorde godt.

Arbeidet i Atyra er i god gjenge. Gerda Aardalen og Asta HadlandStigen hadde gjort en sterk innsats her, og bygd deilig hus og kirke. Stasjonen er nå sentrum for den norske skolen, hvor det for tiden går 13 misjonærbarn. Skolestyrer er Thorleif Overhalden. Han og hans hustru er også internatforeldre. En krevende oppgave måtte det være i skulle være både lærere og mor og far til så mange, men det syntes å gå utmerket. Både lærerpar og barn trivdes. Den tidligere klinikken er nå internat, mens en stor og lys garasje gjør tjeneste som skolestue. Til lærerstaben ved skolen hører også fru Stuksrud.

For tiden er en ny misjonærbolig under oppføring her, og vennene Stuksrud ser nok fram til innflyttingsdagen, for inntil nå har de bodd i et paraguayer-hus, som visst er stort og rommelig, men fuktig og rått, uten vinduer. Jo, de trenger en forandring. Ved siden av daglig ansvar for virksomhet og dagliglivet på stasjonen har Stuksrud også angret for:

Radiomisjonen
Radioen er en billig og effektiv evangelist i Paraguay. Den kommer inn overalt og blir hørt av de aller fleste. Det er naturlig at våre misjonærer tar denne i bruk i evangeliets tjeneste. Deres store ønske er en bedre økonomi, slik at arbeidet kan utvides. For tiden ble det sendt over en sender i Caacupe et kvarter en gang i uken til en pris på kr 2000 pr. år. Dette burde utvides, men det er her som så mange andre steder, en mangler midler til å drive. Nå har det iblant også vært sendt programmer fra andre stasjoner, og fra en sender i Pedro Juan Caballero blir det også sendt regelmessige programmer.  Det er Kjell Arne Johansen som står for disse sendingene. Som sagt, radioen er effektiv, den når fram, for en radio synes å være en selvfølge, selv øm man ellers ikke eier nåla i veggen! Evangeliet kommer ut til folket, det griper dem, misjonærene har mange beviser for det. IBRA Radio har stilt utstyr til rådighet og muliggjort denne innsatsen her i Paraguay. Vi hadde gleden av å få besøke senderen i Caacupe.    

Til del to