|
Året
er 1935. Den unge
misjonæren
har alt vært
3 måneder
i byen Cordoba som
ligger i det midtre
Argentina. Her har
han fordypet seg
i språkstudier
for å være
best mulig rustet
til å gå
inn i de krevende
oppgavene som ventet
inne i Gran Chaco.
Han er 23 år,
har brent de fleste
broer bak seg og
er alene i en stor
og ukjent verden.
Målet er klart:
Han vil ut for å
hjelpe indianerne.
Han skriver selv
at mange hadde advart
ham mot å
reise ut i «det
grønne helvetet,
men det forstyrret
ikke min beslutning,
for jeg trodde å
kunne hjelpe først
min Gud og så
indianerne ved å
reise.»
I ungdomstiden hadde
han tumlet med mange
tanker om Gud og
Guds kall til tjeneste
ute på misjonsmarken:
«Jeg trodde
på Gud og
hans hjelp, noe
som forresten hadde
kostet meg hele
min ungdom å
komme til klarhet
i.»
Nå,
mens han sitter
på toget fra
Cordoba og ser byen
Tucuman reise seg
mot horisonten i
det fjerne , begynner
det for alvor å
gå opp for
ham hva han har
gitt seg i kast
med. |
|
|
Han
savner allerede sine foreldre
og søsken og har vel
allerede en forutanelse om at
problemer venter. Toget tøffer
oppover fjellsiden og legger
den enorme Pampas-sletten bak
seg. Fjellene er høye
og mektige, og visste en ikke
bedre, skulle en tro «en
befant seg i gamle Norge;men
da jeg så omkring på
naturen, var det trist å
se på krattskogen som
stod der, som om den var satt
til å trasse den
saltholdige, knusktørre
jorden.» Minnene om gamle
Norge blir ikke svakere ved
synet av snøen som ligger
på fjelltoppene rett overfor
byen Tucuman. Den står
i sterk kontrast til palmene
og alle tropeplantene ved foten
av fjellene nede i selve byen. |
|
Kichua-indianere
Indianerne
har han allerede stiftet det
første bekjentskapet
med: « Jeg var blitt oppmerksom
på noen bitte små,
smilende skapninger som løp
bortover platformen. Jeg skjønte
at det var Kichua-indianere;
men ingen hadde før fått
meg til å tro at de var
så små av vekst!»
Selv er han heller kortvokst
til å være nordmann,
men sammenlignet med disse pygmeene
av noen indianere blir han selv
den rene Goliat.
Førsteinntrykket
er ikke bare positivt: «Det
var med underlige følelser
jeg satt og betraktet dem. Deres
ansikter var trillende runde,
og et bredt dumt smil lå
over dem alle sammen. Det så
ikke ut til å være
svært dype tanker bak
disse skoltene, jeg ville nærmest
ta dem som unger første
dagen de er på skolen.»
Det aller verste er lukten:
«
Det er ikke bare svettelukt
som sitter ved en indianer,
men fett av fisk, struts og
hva vet jeg. Lukten av indianerne
kan ikke forklares, før
en selv har vært i nærheten
av dem.»
Kultursjokket
er i det hele tatt stort. Alt
bortsett fra naturen rundt,
er annerledes enn det landet
han nettopp har lagt bak seg.
Toget
fjerner seg fra Tucuman og sliter
seg stadig hryere oppover fjellsiden.
Nå åpner det seg
et vidt landskap med store skoger
som strekker seg milevidt på
begge sider av den smalsporede
jernbanelinjen. Den unge misjonæren
forlater togkupeen og tilbringer
det meste av reisen på
platformen mellom togvognene
for å trekke inn frisk
luft og slippe unna den uutholdelige
stanken fra sine reisefeller
i toget. Inne i kupeen var «det
spytting og tilsmussing i alle
kroker. For meg som nylig var
kommet fra Europa, var alt som
et grisehus å se til..»,
men ute på platformen
kunne han stå i sval og
frisk fjelluft og se på
indianerguttene som tygde sukkerrør
for så å spytte
ut restene.
Hva
føler han egentlig innerst
inne denne lett skrekkslagne
nordmannen som gjør sine
første observasjoner
av det folket han skal tilbringe
de nærmeste år sammen
med? |