Inn i ville vesten

Toget stamper seg i gjennom endeirse skog-og villmarksområder. Med bare litt over 50 pesos i lomma nærmer den unge nordmannen seg endestasjonen. Las Lomitas. Og ett eller annet sted i det uveisomme grenseområdet mellom Argentina og Paraguay holder Pilaga-indianeme til, en indianerstamme som han har hørt så mye om at han alt synes han kjenner dem og er blitt fortrolig med deres måte å tenke og leve på . Pilagaindianeme, disse stakkars indianerne som blir hundset og tråkket ned i rødbrun jungelleire av både politimenn og kvegeiere. Nå er jeg på vei! Nå skal det bli forandring! Eller som han selv uttrykker det i en av flere artikler som ble lest i filler av nyhetssugne lesere på Lillehammer og opplandene på nyåret 1939:» Da jeg steg opp på toget til Formosa, stakk det i meg: «Nu først begynner livet for deg, Kaleb!»

Toget og nordmannen med det har allerede krysset grensen for lov og orden selv om landet fremdeles heter i Argentina. Fra nå av råder bare jungelens lov.Her ute hersker korrupte

politimenn, barske kvegeiere og brutale heste-og kutyver i skønn forening. I alle fall så lenge de har felles interesse av å stå sammen . Og de som må lide under denne maktutøvelsen, er som oftest uskyldige indianere.

Tidlig på morgenkvisten tropper en representant for makthaverne opp på toget «med sabel og en stor tønnerevolver på hver lend; det måtte være en politimann. Jeg hilste på ham for ikke å synes uhøflig og derved vekke hans ergrelse. Men hvor mange historier har jeg ikke hørt om disse karene! De stjeler og plyndrer hvor de finner for godt! « 

 Kl. 5 om morgenen kan toget endelig puste ut i stasjonsbyen Las Lomitas etter den anstrengende reisen. Her blir Kaleb Hansen innlosjert hos en forretningsmann, som han var blitt anbefalt å ta kontakt med og som visstnok

skulle drive det ganske stort i denne grensebyen Skuffelsen er derfor stor når det viser seg at forretningsmannen gjør god forretning som eier av stedets mest beryktede brennevins sjappe! Men det gjelder å gjøre gode miner til slett spill, kontantbeholdningen er skrumpet inn til så godt som ingen ting, kost og losji er billig, bare 50 centavos(ca.50 øre) om dagen, og ett eller annet sted må han få satt fra seg bagasjen sin.

Det får ikke hjelpe at kokka fra Paraguay «slo råe vitser med de fulle mennene som til stadighet fylte sjappen». Sulten og trett etter reisen setter han seg til bords:

«Så var det maten da! Jo, jeg fikk en liten forsmak på hva et liv i grisebingen må ha på seg, for noe mer uappetittelig har aldri før fått gå gjennom mine organer! Eieren bød meg vin for å bøte på elendigheten, men han ble forbauset da jeg nektet å drikke. Vannet var sølet og usmakelig også, men det fikk stå til, enten jeg tålte det eller ikke.»

Selv er han vokst opp i beskjedne kår i Gudbrandsdalen og er innstilt på å leve kummerlig som det seg hør og bør for en ung idealist og attpåtil misjonær, men når han blir vist inn på rommet som ligger vegg i vegg med sjappa og ser liggeunderlaget på senga som består av lortete, ubarkede saueskinn, da brister det for den unge nordmannen:

«Jeg ble så trist og misstemt over alt det jeg var blitt vitne til den dagen, at jeg gikk bort i en krattskog, kastet meg ned på jorden og gråt.»

Det skulle senere vise seg at denne opplevelsen bare er en liten forsmak på det som venter av materiell elendighet og fornedrelse. I ettertid må han bare le av det hele, for enda har han ikke tatt steget ned til tilværelsens nullpunkt: « Når jeg etterpå skriver om denne episoden, trekker jeg på smilebåndet, for jeg skulle oppleve verre ting senere; men en blir etter hvert herdet når strabasene i Gran Chaco en tid har satt en på prøve.