Toget
stamper seg i gjennom endeirse
skog-og villmarksområder.
Med bare litt over 50 pesos
i lomma nærmer den unge
nordmannen seg endestasjonen.
Las Lomitas. Og ett eller annet
sted i det uveisomme grenseområdet
mellom Argentina og Paraguay
holder Pilaga-indianeme
til, en indianerstamme som han
har hørt så mye
om at han alt synes han kjenner
dem og er blitt fortrolig med
deres måte å tenke
og leve på . Pilagaindianeme,
disse stakkars indianerne som
blir hundset og tråkket
ned i rødbrun jungelleire
av både politimenn og
kvegeiere. Nå er jeg på
vei! Nå skal det bli forandring!
Eller som han selv uttrykker
det i en av flere artikler som
ble lest i filler av nyhetssugne
lesere på Lillehammer
og opplandene på nyåret
1939:» Da jeg steg opp
på toget til Formosa,
stakk det i meg: «Nu først
begynner livet for deg, Kaleb!»
Toget
og nordmannen med det har allerede
krysset grensen for lov og orden
selv om landet fremdeles heter
i Argentina. Fra nå av
råder bare jungelens lov.Her
ute hersker korrupte
politimenn,
barske kvegeiere og brutale
heste-og kutyver i skønn
forening. I alle fall så
lenge de har felles interesse
av å stå sammen
. Og de som må lide under
denne maktutøvelsen,
er som oftest uskyldige indianere.
Tidlig
på morgenkvisten tropper
en representant for makthaverne
opp på toget «med
sabel og en stor tønnerevolver
på hver lend; det måtte
være en politimann. Jeg
hilste på ham for ikke
å synes uhøflig
og derved vekke hans ergrelse.
Men hvor mange historier har
jeg ikke hørt om disse
karene! De stjeler og plyndrer
hvor de finner for godt! «
Kl.
5 om morgenen kan toget endelig
puste ut i stasjonsbyen Las
Lomitas etter den anstrengende
reisen. Her blir Kaleb Hansen
innlosjert hos en forretningsmann,
som han var blitt anbefalt å
ta kontakt med og som visstnok
|
|
skulle
drive det ganske stort i denne
grensebyen Skuffelsen er derfor
stor når det viser seg
at forretningsmannen gjør
god forretning som eier av stedets
mest beryktede brennevins sjappe!
Men det gjelder å gjøre
gode miner til slett spill,
kontantbeholdningen er skrumpet
inn til så godt som ingen
ting, kost og losji er billig,
bare 50 centavos(ca.50 øre)
om dagen, og ett eller annet
sted må han få satt
fra seg bagasjen sin.
Det
får ikke hjelpe at kokka
fra Paraguay «slo råe
vitser med de fulle mennene
som til stadighet fylte sjappen».
Sulten og trett etter reisen
setter han seg til bords:
«Så
var det maten da! Jo, jeg fikk
en liten forsmak på hva
et liv i grisebingen må
ha på seg, for noe mer
uappetittelig har aldri før
fått gå gjennom
mine organer! Eieren bød
meg vin for å bøte
på elendigheten, men han
ble forbauset da jeg nektet
å drikke. Vannet var sølet
og usmakelig også, men
det fikk stå til, enten
jeg tålte det eller ikke.»
Selv
er han vokst opp i beskjedne
kår i Gudbrandsdalen og
er innstilt på å
leve kummerlig som det seg hør
og bør for en ung idealist
og attpåtil misjonær,
men når han blir vist
inn på rommet som ligger
vegg i vegg med sjappa og ser
liggeunderlaget på senga
som består av lortete,
ubarkede saueskinn, da brister
det for den unge nordmannen:
«Jeg
ble så trist og misstemt
over alt det jeg var blitt vitne
til den dagen, at jeg gikk bort
i en krattskog, kastet meg ned
på jorden og gråt.»
Det
skulle senere vise seg at denne
opplevelsen bare er en liten
forsmak på det som venter
av materiell elendighet og fornedrelse.
I ettertid må han bare
le av det hele, for enda har
han ikke tatt steget ned til
tilværelsens nullpunkt:
« Når jeg etterpå
skriver om denne episoden, trekker
jeg på smilebåndet,
for jeg skulle oppleve verre
ting senere; men en blir etter
hvert herdet når strabasene
i Gran Chaco en tid har satt
en på prøve. |