Exodus 2 -Operasjon indianer-forflytning.

Indianere på postkort i Argentina

Det viste seg at indianerne var plaget med en god del av de hvites medbrakte sykdommer. Mange led av syfilis og andre veneriske sykdommer. Svært mange av mennene laget til en sterk alkoholdig drikk av algaroba-treet. Den vanlige frukten av dette treet ble omdannet til et næringsrikt måltid." Man støter de modne fruktene i en morter, slår vann over og venter litt før man spiser det. Det blir en kraftig, næringsrik mat. Men hvis det få stå en dag eller to , gjærer det og blir en meget alkoholrik drikk. Indianerne og farmeerne også samler seg frukter av algarobatreet og lagrer det i store depoter." Når indianerne drakk denne drikken, ble de helt ville og sloss og drepte hverandre innbyrdes så lenge forrådet av frukten varte.

Hos provinsguvernøren

Hvordan hjelpe indianerne til en mer menneskeverdig tilværelse? En ganske dristig plan begynte å ta form i misjonærens hode: Indianerne måtte forflyttes til et område som lå 11 mil unna Las Lomitas og 4 mil unna de pilaga-indianeme han hadde møtt på sin rekognoseringstur innover i jungelen. Fordelen med dette området var at det grenset opp til Pilcomayo-elva. Han hadde selv besøkt det og visste at kom de seg først ned hit, så ville indianerne være sikret mat for fremtiden. Det var rikelig med "svære, fete fisker" der og en mengde gjess og vadefugler så langt øyet rakk.

Problemet var at indianerne ikke hadde adgang til alle disse herlighetene og selve elva med sine rike fiskemuligheter fordi det lå på militært område. Den unge gudbrandsdølen møtte her en utfordring som ved første øyekast virket for stor å gi seg i kast med: Den eneste muligheten var å dra til den argentinske provinshovedstaden Formosa, få audiens hos guvernøren og legge saken fram for ham.

Det var ingen enkel sak å få igjennom. Lovgivningen var utformet for å gi de hvite erobrerne kontroll over landet og stenge urinnbyggeme ute. Vi lar Kaleb selv fortelle: " Jeg vet nesten aldri å ha vært så spent som da jeg stod utenfor det store huset i Formosa hvor guvernøren bodde. Jeg hadde nok før gått og tenkt på hva jeg burde si for å tale indianernes sak. Så lite spansk som jeg naturligvis kunne etter bare 5 måneders opphold i landet, var det et stort vågestykke. Men så kom indianernes nød for meg, og dette gjorde sitt til at jeg vågde meg inn allikevel."

Besøket var vellykket. Guvernøren viste seg å være en elskverdig, tidligere oberst som lyttet høflig til nordmannen mens han talte indianernes sak. Noe svar kunne han imidlertid ikke gi før om to dager.

 Et drømmesyn

Ventetiden ville falt lang om det ikke hadde vært for et drømmesyn som han hadde på hotellet hvor han bodde: " Jeg er ingen drømmeprofet, men når spenningen blir for stor, ber jeg ofte Gud om å vise meg resultatet i en drøm, og det gjorde jeg denne gangen også. Jo, jeg fikk se guvernøren i drømme: Med en elskverdig mine fortalte han at fra hans side var det ingen ting i veien for at min sak ble innvilget. " Nøyaktig det samme gjentok seg da han etter to dager igjen fikk audiens hos guvernøren. Alt var i orden fra hans side.

Penger i rette tid

Med nystemplede papirer og alle formaliteter ordnet vendte han så tilbake til indianerne sine. Da hadde han samtidig fått høre at en dame i Norge hadde gitt en større pengesum til arbeidet. "Det var nok noe som Gud selv hadde ordnet med, for nettopp nå ved grunnleggelsen av kolonien måtte jeg ha mange penger for at ikke hele saken skulle gå i vasken. Selv brukte jeg ikke så meget naturligvis, for i Chaco var det bare å spise mais, tørket kjøtt og fisk, men for å kunne hjelpe indianerne med litt sukker, yerba ( små tørkede blad som teen mate lages av) og noe klær som jeg ville bytte til meg for skinn og strutsefjør, måtte det penger til."

En stamme bryter opp

Det var med lett hjerte indianerstammen på 2-300 brøt opp fra sine tidligere bosteder og flyttet ned til Pilcomayo-elva.

Ca. 3 døgns marsj fra der de bodde da ved en stor lagune hvor det var rikelig med fisk, i jungelen krydde det av vilt og ville frukter. Han kjøpte mais, frø til melondyrking og klær til indianerne og dro i spissen for stammen til det nye oppholdsstedet. De måtte selv ta seg av åkrene sine, og snart kunne de nyte fruktene av det de selv hadde dyrket: De deiligste maiskolber, melon, sapallo, sasandias og hva de nå het alle fruktene. 

”Skal jeg dø så dør jeg, dermed basta!ⁿ

 Mange advarte nordmannen mot å slå seg ned i det tidligere militærområdet for å leve som eneste hvite mann sammen med indianerne. Før eller siden ville de komme til å ta livet av ham: "De hvite hadde med overbevisning fortalt at en dag kom de til å binde meg, gjøre opp et bål under mine føtter, stikke øynene ut, gradvis fjerne hvert ledd av fingrene, ørene og skalpen, inntil livssnoren langsomt var blitt kuttet av. Til alt dette sa jeg bare: "Skal jeg dø, så dør jeg, dermed basta! Jeg hadde forresten aldri gitt meg ut på en slik ferd om jeg hadde vært redd av meg, og tanken på å dø har jeg sjelden hatt"