Ambassadør Andvord

Til side 15

I Asunción møtte Kaleb Hansen for første gang landsmannen Rolf Andvord. Andvord ble i 1935 utnevnt til minister i "Argentina og omliggende land" og kom på ministerbesøk til en av nabostatene, Paraguay, i 1936. Her møtte den verdensvante diplomaten med røtter tilbake til familiegården Andvord i Lom i Gudbrandsdalen, en annen gudbrandsdøl, nemlig fåbergingen og bakersvennen Kaleb Hansen. Det må ha vært et underlig møte. Mens Andvord kom snarveien med flodbåt fra Buenos Aires-turen tok bare 4,5 timer oppover Rio de Plata-floden (Parana-floden) - hadde misjonæren en ganske annerledes og strabasiøs reise bak seg. Fra grenseelven Pilcomayo hadde han slitt seg igjennom en nesten ugjennomtrengelig pålmeskog og sumpmarker og gått seg vill flere ganger: "Jeg trodde aldri jeg skulle komme levende fra denne rideturen..Mang en gang har det vært til min redning i Chaco at jeg har gått i ring. Det reddet meg også denne gangen fra å bli demte mellom palmene; sent om kvelden kom jeg tilbake til det samme huset jeg reiste ut fra tidligere på kvelden, og måtte bli der natten over."  

I boken "Med hånden på hjertet" av Rolf Andvord (bildet) fortelles det om møtet med ambasadøren i 1936:

Paraguay er som bekjent det ene av de to sydamerikanske land som ikke ligger ved havet. Befolkningen utgjør ca. 1,5 millioner, og såvel denne som landet selv og menneskenes levevilkar er dypt forskjellig fra det man ser i andre sydamerikanske land.

Det mest påfallende er befolkningen, som hverken er spansk eller indiansk, men en meget lykkelig blanding av begge deler. Da spanjerne kom — i virkeligheten som misjonærer og under jesuittenes ledelse — fant de en stolt og mandig indiansk befolkning, guarani, som under de humane og kloke jesuitters styre smeltet sammen med de spanske erobrere til en egenartet og høyst interessant rase. Det som mest har særpreget denne befolkning er dens mot. Den krig som Paraguay i 1870-årene førte såmtidig mot de tre naboer Brasil, Argentina og Bolivia, og som bare delvis ble tapt efter en årrekkes kamp, kostet halve befolkningen livet og bare ca. 24 000 menn var tilbake. Paraguay er da også blitt kalt kvinnenes land, og det er fremfor alt disse som
har måttet arbeide, mens mennene tradisjonsmessig har slåss.

Reisen fra Buenos Aires til Paraguays hovedstad, Asunción, foregikk iallfall i mine dager normalt med store, flatbunnede flodbåter. Det tok 4,5 døgn oppover La Plata og 3,5 døgn nedover, når man hadde strømmen med seg. Når reisen — som i dette tilfelle — foregikk i Syd-Amerikas vintertid, var det udelt behagelig åsitte på de fredelige båter, hvor den meste del av tiden medgikk til spising, mens landskapet ble mere og mere tropisk. Tilsist gled båten gjennom appelsintrærskoger fulle av gylden frukt, mens halvsøvnige krokodiller lå langs stranden og gjespet.

Av alt jeg har opplevet av uberørthet, tror jeg Paraguay tar prisen, og den lille hovedstad Asunción var som landet i det hele tatt.

To dager efter ankomsten overleverte jeg mine brev til republikkens-president, hvis residens var en nokså enkel villa. Det jeg best husker, er de 12 soldater som paraderte ved inngangen, 6 på hver side i to geledder på tre. De tre i første linje på begge sider hadde sko på benene, mens de tre bakenfor var barbente. Jeg tror disse var heldigere stillet enn sine «formenn», som betenkt stirret ned på sine sko som de tydeligvis ikke var vant til å ha på.

Presidenten, oberst Rafæl Franco, var grei og kjekk og landsfaderlig. Han var en av heltene fra krigen mot Bolivia og ville antagelig bli sittende som president en rom tid. Det ordnes nemlig som regel slik at nye valg går i den sittende regjerings favør, inntil den normale form for regjeringsskifte kommer i form av en liten revolusjon, praktisk talt alltid uten blodsutgydelse.

De efterfølgende dager benyttet jeg til besøk hos regjeringens medlemmer. Noen spørsmål av vital betydning ble ikke diskutert. Vår eksport til Paraguay, som fortrinnsvis bestod av papir og litt klippfisk, kunne ikke ventes å øke særlig, og av Paraguays uendelig beskjedne eksport overtok vi via mange mellomhandlere små kvanta av quebracho og nøtter, samt muligens litt appelsiner. Grunnet de uforholdsmessig høye utgifter i forbindelse med eksporten fra Paraguay (det kostet like meget å frakte 1 tonn appelsiner med båt fra Asunción til Buenos Aires som det kostet fra Buenos Aires til Hamburg) var landets utførsel i aller høyeste grad begrenset.

Ved min ankomst til Asunción fant jeg på mitt hotell et innbydelses-kort så stort og så stivt at jeg sjelden har sett maken. Det var til en snippkjole-middag hos den spanske minister i Paraguay. Grunnen til denne invitasjon viste seg å være at ministeren hadde hatt en meget original karriere. Først var han i mange år minister i Paraguay, så i 3—4 år minister i Oslo og så atter minister i Paraguay. For ham og hans tallrike familie stod Norge som det absolutte toppunkt i denne verden, og han ville benytte min ankomst som foranledning til en demonstrasjon av sin beundring og vennskap for vårt land. Da jeg kom kjørende til hans middag, stod han selv på trappen til sitt hus, iført snippkjole med Storkorset av St. Olav på brystet. Da vi toget inn i huset, fant jeg det fylt til randen med souvenirs fra Norge. På hvert lite bord var det nisser og skiløpere, og fondveggen var dekket av et enormt veggteppe som forestilte Karl Johan omkring århundreskiftet med hestesporvogner og Christian Magnus på armet. Middagsbordet var dekket i norske farver; under hele måltidet spilte en kolossal grammofon musikk av Grieg, Svendsen og Ole Olsen, og ved steken grep ministeren ordet og gav på den mest overstrømmende måte uttrykk for sin kjærlighet til og beundring for Norge.

Jeg har vært utsatt for meget ran i mitt liv, men denne norske demonstrasjon i et av de mest fjerntliggende land på kloden, var så overraskende at jeg faktisk et øyeblikk var i tvil om jeg drømte eller befant meg i våken tilstand.

En av de første dager holdt jeg på hotellet en lunch for utenriksministeren herr Stefanich, andre regjeringsmedlemmer og vår «koloni», generalkonsul Petersen og hans kompanjong herr Dahm. Den ble svært enkel, men hyggelig.

Et par kilometer fra Asunción kunne man øyne en sukker-topplignende høyde som bar navnet Lambare, og som lå helt ut mot elven. Da denne høyden av en eller annen grunn helt fra begynnelsen av hadde interessert meg, så jeg en morgen til min tjener Felix at jeg hadde besluttet meg til at vi skulle foreta en fottur og bestige den. Han så meget ulykkelig ut, men det var ingen annen utvei; og så drog vi da avsted i varmen langs den støvete landevei. Da vi nærmet oss Lambare, så vi at den la midt på en stor eng, og da vi kom hen til den kjegle-formede toppen, fant vi at den var omgitt av et høyt piggtradgjerde.  

Jeg hadde imidlertid besluttet meg for å bestige høyden, og Felix og jeg vandret rundt til vi endelig fant et hull i piggtradgjerdet som vi kunne smutte igjennom. Selve høyden var dekket av tett skog, omklamret av utallige slyngvekster. Vi måtte derfor skjære oss frem med kniv gjennom skogen, mens vi vandret oppover. Efter syv sorger og åtte bedrøvelser kom vi omsider til toppen, men denne var for så vidt en skuffelse som det ikke var tale om noen utsikt, bare en liten grønn eng omgitt av høye trær. Da vi begge både var slitne og tørste, satte vi oss ned på engen og fortærte de smørbrød og det brennevin jeg efter gammel skikk alltid har med meg. Efterpå ble vi trette og la oss til å sove på et skygge-fullt sted. Da jeg et par timer efter våknet og så opp i trekronene omkring, fikk jeg et underlig syn. Trærne var fulle av store, sorte åtsel-fugler, som med gule, skinnende øyne stirret ned på Felix og meg. Han sov fremdeles, men da jeg vekket ham, ble fuglene skremt og lettet samtidig med et veldig brus. Vi var ennu nokså søvnige og festet oss ikke noe særlig ved det hele, men begav oss ufortrødent på vei nedover til Asunción. Det var ikke lett å komme ut av det villnisaktige skogholt, men dette lyktes dog og ved 8-tiden om aftenen var vi tilbake på hotellet. Verten satt i portier-losjen da vi kom, og da han spurte meg hvor vi hadde tilbragt dagen, svarte jeg at vi hadde hatt en meget hyggelig stund på Lambare. Jeg kan meget sjelden huske å ha sett en mann bli så blek som hotellverten da jeg fortalte dette. Han grep fatt i meg og så: «De har vært utsått for en av de største farer i Deres liv. Lambare er tilholdssted for en av de farligste slangearter i Syd-Amerika, og piggtradgjerdet omkring er satt der for å forhindre at kveg trenger inn i skogen og blir drept.» At noe menneske skulle finne på det, hadde man visst ikke tenkt seg muligheten av.

Det var nok ikke uten grunn at åtselfuglene satt og ventet, men de hadde ikke gjort regning med den lykkestjerne som fulgte Felix og meg på våre reiser.

En annen dag gikk jeg i Asunción's klubb, hvortil diplomater er invitert. Der ble det spilt roulette, noe som alltid har interessert meg, når jeg er på reise. Da de Paraguanske penger den gangen stod over-ordentlig lavt, hadde jeg særdeles rikelig av dem i lommen, hvilket gjorde det mulig for meg å mure opp høye skanser av jetons omkring mitt, yndlingsnummer 5. Da dette mot sedvane plutselig begynte å komme ut den ene gang efter den annen, tjente jeg så mange penger at banken plutselig ble sprengt og ikke kunne betale ut mere. Dagen efter, da jeg var i klubben, var grensen for hva man hadde lov til å sette på et enkelt nummer, blitt forandret betraktelig til min disfavor.

En diplomat som dengang spilte en viss rolle i Asunción, var representanten for De forente stater. Han hadde tidligere vært tollfunksjonær i Panama, og var i Asunción ansett for å være den best informerte person med hensyn til hva som kunne komme til å skje i politikken. Ved siden av dette var hans hovedinteresse utvilsomt whisky, og det hadde gitt seg det eiendommelige resultat at hans hus i virkeligheten bare var møblert med whiskykasser satt sammen som sofa, stoler, små bord og benker, dekket med persiske tepper, puter og silke. Den aften jeg var hos ham, spådde han en ny revolusjon allerede dagen efter, men dette gikk heldigvis ikke i oppfyllelse.

En dag mens jeg satt på mitt hotell og spiste lunch, kom tjeneren inn og fortalte at det var kommet en landsmann av meg fra Chaco, de ville og sumpige egner i nord, hvor indianerne levde på nomadevis.
Jeg bad ham vise vedkommende inn, og det viste seg at den besøkende var en brunbarket ung mann med ridestøvler og svær cowboyhatt. Han var fra Fåberg i Gudbrandsdalen. Videre var han pinsevenn, sønn av en baker, og hadde flere ganger drømt om noen fattige, ulykkelige og uvitende mennesker som levet i ville skogen og trengte hans hjelp. Efter inngånde undersøkelser var han kommet til det resultat at det måtte være tale om indianerne i Chaco i Nord-Paraguay. Han hadde derfor solgt en liten sportshytte han hadde i Ringebufjellet og var for et par år siden dradd ditt ned, hvor han nu tilbragte tiden med å organisere indianernes økonomi og efter evne helbrede deres syfilis. Dessuten spilte han på fløyte i den nærmeste bys orkester. Kaleb Hindar som han het, ble hos meg noen dager, og vi ble riktig gode venner.
Det lyktes meg senere å hjelpe ham slik at den argentinske regjering stilte til disposisjon noen territorier på den annen side av grensen, hvor de nomadiserende indianerne kunne slå seg ned og under Kalebs assistanse begynne et mer normalt liv. Efter en tid flyttet han til Asunción, hvor han åpnet konditori og spilte i byorkesteret, men tilsist fordret hans foreldre at han skulle vende tilbake til Fåberg, hva han fant helt rimelig. For å komme hjem måtte han reise via Buenos Aires, og han tilbragte da noen dager i mitt hus. Vi hadde da flere interessante opplevelser sammen, bl. a. ved besøk i et av verdens beste opera og konserthus, Teatro Colon. Hver gang fløytisten satte igang med å spille, snek Kaleb seg bort fra plassen ved siden av meg og lente seg utover rekken mellom orkesterplass og orkestergrav for å kunne følge med i spillet. Hindar bor nu i Norge, hvor han studerer ved universitetet (hvilket han også har gjort i Oxford) med henblikk på nye reiser til indianerne, som alltid ligger ham varmt på hjertet.

Siste gang jeg var i Asunción, var i 1941. Jeg reiste da dit i en liten yacht sammen med en av de mest pasjonerte krigere jeg har hørt tale om. Han var amerikaner og hadde vært med i alle kriger siden krigen på Cuba. Da Paraguay efterhanden var blitt det sted hvor de fleste kriger foregikk, hadde han oppnadd Paraguansk statsborger-skap og var oberst i hæren. Han hadde på det daværende tidspunkt 28 skuddsår i kroppen. sammen med ham og den britiske militær-attachd i Buenos Aires skjøt jeg krokodiller, hvilket i og for seg var ganske morsomt.

Høydepunktet ved mitt besøk i Asunción inntraff imidlertid da jeg en dag på gaten ved aftenstid kjøpte et eksemplar av byens avis, som ikke var større enn et alminnelig blokkblad. Av dette nummer fremgikk det at Hitler dagen før hadde angrepet Sovjet-samveldet. Da jeg stod der under de høye platantrær med den lille avis i handen, fikk jeg fast tro på at okkupasjonen av Norge ville opphøre langt tidligere enn jeg hadde våget å tenke meg. Da jeg litt senere ville kjøpe et nytt eksemplar, var avisen, i overensstemmelse med stedets skikk, alt steget betydelig i pris og utpå aftenen fantes det ikke flere eksemplarer med det interessante budskap.

Dagen efter var jeg ute i sumpene i robåt og skjøt ender. Jeg var i høy stemning efter avismeddelelsen om Hitlers siste desperate utspill, tok rikelig for meg av det medbragte flaskefor og sovnet efter lunchen inn på det risikable sted. Følgen ble en ganske kjedelig malaria, som forøvrig russiske leger tilsist kurerte meg for i krigens siste dager.

Tilbakereisen til Buenos Aires foregikk atter på den store flodbat, denne gang i selskap med den berømte amerikanske billedhugger Joe Davidson, som ble min gode venn. Han var av president Roosevelt utsendt på en merkelig misjon. Han skulle modellere alle Syd- og Mellom-Amerikas presidenter, og statuene skulle stilles opp i det Hvite hus i Washington. Jeg tror imidlertid dette nærmest var et påskudd for at han skulle få anledning til å yde et bidrag til good-neighborhood-politikken og overbevise angjeldende presidenter om U.S.A.'s og Roosevelts visdom og De forente staters gode hensikter.