Til register

Til side 2

"Sør-Amerika – Framtidens kontinent”

 Guaranifolket, som også nevnes i flertalls form, er urfolket i Paraguay. Guaranierne påstås også å være spredd omkring i andre deler av Sør-Amerika, særlig på østsiden av Andes ned mot Amazonas og Brasils kystområder. Men Paraguay ble altså deres hjemland. De gjorde ingen mot­stand da spanjolerne på 1500-tallet erobret landet, og be­tegnes som et særdeles fredsomt og godmodig folk. De europeiske erobrere holdt seg i beskjeden minoritet, hvorfor blandingsrasen, kalt «mestizos», har en langt større prosent av indianerblod enn i noe annet land i Latin-Amerika. Dette forklarer vel også hvorfor guaranispråket er et av de to hovedspråkene i landet. Spansk er det andre. Det an­tas å være omkring 40.000 fullblods indianere i Paraguay. Disse lever mer isolert i de indre deler av landet. Paraguayerne, for slik vil de helst betegnes, som rimelig kan være, foretrekker å tale guarani. Her unntas hovedstaden Asuncion. Men også her finnes til eksempel både teater, bøker og aviser på guaranispråket.

Tyskerne har innvandret i forholdsvis stort antall og preger meget av det økonomiske og politiske liv. Således er landets president, general Alfredo Stroessner, av tysk herkomst, som navnet også tyder på. Han ble president (dik­tator) i 1954 og er «gjenvalgt» flere ganger. I 1968 skal det igjen bli presidentvalg. Presidenten velges for 4 år om gangen. Den nåværende presidenten er vennlig stemt over­for misjonsarbeidet, selv om den politiske situasjon for tiden begrenser offentlig virksomhet noe. Men dette for­hold kommer på grunn av myndighetenes skrekk for kom­munistisk infiltrasjon. Det rår altså religionsfrihet, og dø­rene er fullt åpne for evangelisk misjon overalt i landet.

 Den katolske kirke har en meget stor innflytelse og et sterkt grep på folket, som lever i stor uvitenhet. Den timelige nød er påfallende stor. Stor fattigdom og sykdom møter en overalt. På «papiret» heter det nok «trygder» og fri legehjelp, men her som så mange steder ellers i Sør-Amerika, er slikt ennå ikke gjennomført. Jeg så byer i Paraguay hvor det i praksis ikke finnes nevneverdig lege­hjelp. Våre misjonærer møter all denne nøden når de kommer med evangeliet. De må stå rustet for å avhjelpe den verste nøden. Slikt sosialt misjonsarbeid er ikke målet, men følger i evangeliets spor. Paraguay som har omkring 2 mill. innb., er et av de mest trengende misjonsfelt i Sør-Amerika. Herom bør det ikke råde noen tvil.

Geografisk sett ligger Paraguay isolert og inneklemt mellom sine naboer, Bolivia, Brasil og Argentina. I likhet med Bolivia savner Paraguay forbindelse med havet, da Paranaelven nord for Rosario og Santa Fe i Argentina ikke er fullt brukbar for skipsfart på grunn av den skiftende vannstand til de forskjellige årstider. Jernbaneforbindelsen Asuncion—Buenos Aires byr også på vansker. Selv med de nylagte veier blir Paraguays forbindelser med utenverdenen tungvinn og vanskelig, noe som igjen hindrer landets utenrikshandel. Men turister og reisende fra utlandet når lettvint og hurtig inn til Asuncion med fly fra alle kanter av Sør-Amerika og verden ellers.

Til dette land er da også norske misjonærer kommet med evangeliets lys til et folk som sitter i mørke og døds-skygge. Det er besøket hos disse kjære venner jeg skal fortelle litt fra i de følgende avsnitt.

Gå til kapittel 2: Leonard i Caacupe