I
den pinsemisjon som drives i
Paraguay i dag, er Bergljot
Norheim (tidl. Nordmoen) fra
Trysil vår eldste eller
første misjonær.
Etter at hun hadde arbeidet
noen tid på forskjellige
steder i Paraguay, følte
hun kall og ledelse til å
søke kontakt med indianerne
i landet. Sammen med misjonær
Gunvor Iversen (den gang Johansen)
fra Sarpsborg og Ruth Kjellås
fra Trøgstad, begynte
hun arbeidet i Paso Cadena i
1958.1 denne første tid
arbeidet også misjonær
Prantz Mangersnes, utsendt fra
Haslum, godt og vel et år
der og slet sikkert tungt med
den gamle jeepen etter de elendige
veiene. Frantz Mangersnes fikk
døpe de to første
nyfrelste, det var to paraguayere,
altså ikke indianere.
Jeg
undret hvordan de nevnte tre
søstre våget seg
innover ødemarken, hele
13—14 norske mil fra bedre hovedvei
og til et så isolert sted
som Paso Cadena. En forklaring
finnes, og det er at den gang
var det en militær forlegning
der inne med en viss flyforbindelse.
Men nå er nevnte forlegning
nedlagt, og kontakten med utenverdenen
er derfor så meget mindre.
Veiene er tidvis og delvis ufarbare,
iblant legges deler av veien
under vann på grunn av
flom. Dette gjelder særskilt
de store sumpige områdene
like før en når
fram til misjonsstasjonen. Det
hender at de blir innesperret
både uker og måneder.
Men
også her inne i Paso Cadena
med flere steder enda lenger
innover er det indianerstammer
som må få høre
evangeliet. De har jo rett til
det, selv om disse stakkars
mennesker ofte behandles som
dyr, ja, som misjonærene
kan fortelle, noen av dem fanges
endog med lasso.
Nå
er nok meget av dette blitt
annerledes. Misjonen har satt
seg i respekt hos myndighetene,
og våre misjonærer
er elsket av indianerne, som
vet og forstår at de er
elsket. Våre misjonærer
står der som fedre og
mødre for disse arme
mennesker som trenger alt, Guds
ord først og fremst,
men også sykehjelp, skoleundervisning
og rettleiing til å leve
et menneskeverdig liv. Det er
her som så mange andre
steder at misjonærene
går foran, og myndighetene
kommer så smått
etter. |
|
Etter
at søstrene Gunvor og
Ruth forlot Paso Cadena
for
hjemreise, ble Bergljot Norheim
alene tilbake som misjoi"
nær i Paso Cadena, men
hadde en verdifull hjelp av
den tyskfødte paraguayeren
Bruno Müller som overtok
«manns-arbeidet»
og transporten med den gamle
jeepen etter Frantz Mangersnes.
Søster Gunvor sammen
med sin mann Josef Iversen kom
tilbake til feltet i 1962, men
stanset bare en kort tid. Av
helsemessige grunner måtte
de søke til andre steder,
og kom derfor til Caacupe i
1963. Dette har siden vist seg
å være meget riktig.
Se avsnittet om Caacupe.
Misjonær
Anna Strømsrud, utsendt
fra Lårdal i Telemark
har hatt en periode i Paso Cadena.
Hun har også gjort et
godt arbeid der inne. Mens Bergljot
Norheim var hjemme i Norge,
stod Anna Strømsrud alene
som misjonær, men med
god hjelp av Bruno Müller,
som etter Ruth Kjellås
hjemreise for godt har mottatt
støtte fra Trøgstad.
I
1964 kom så Bergljot Norheim
tilbake til feltet sammen med
sin mann Olav Norheim
fra Haga. Anna Strømsrud
og Bruno Müller hadde da
lagt arbeidet godt til rette
ved blant annet å bygge
skolehuset og klinikken, selv
om disse ikke var helt ferdige.
Skolehuset tjener også
til møtelokale, og klinikken
delvis som misjonærbolig.
Siden Norheim kom, har han på
kort tid klart å skaffe
elektrisk lys og kraft til misjonsstasjonen
og til en del indianerhytter
i nærheten. Et sagbruk
har han også reist ferdig,
ja, til og med lagt grunnen
til misjonærbolig. I dagene
for mitt besøk i Paso
Cadena skrev misjonær
Olav Norheim en hilsen til Korsets
Seier, og jeg tillater meg å
gjenta bruddstykker av det han
skrev:
|
